Fakta om brucellose

Publisert 07.11.2012     Sist endret 09.11.2018

Etiologi

Bakterieslekten Brucella består av artene B. abortus, B. canis, B. melitensis, B. neotomae, B. ovis og B. suis. I tillegg er det påvist brucellabakterier fra ulike sjøpattedyr. Brucellabakteriene er små kokkoide, Gramnegative stavbakterier. Bakteriene er ubevegelige, og de danner ikke sporer. De er fakultativt intracellulære bakterier (gjemmer seg inne i cellene), og de kan derfor overleve de bakteriedrepende stoffene som finnes i makrofager og andre leukocytter, og det blir vanskelig å bli kvitt infeksjonen.

Brucellabakteriene inaktiveres ved pasteurisering eller tilsvarende varmebehandling. De inaktiveres også av vanlige desinfeksjonsmidler som formalin, lut og klor. I biologisk materiale, som gir en viss beskyttelse av bakteriene, slik som melk, urin, feces, aborterte fostre, fosterhinner og vaginalflod, kan brucellabakteriene overleve lenge, opptil 4 måneder.

Epidemiologi

Vertsspektrum

Bakterier innen slekten Brucella har et bredt vertsspektrum. De har vanligvis en dyreart som hovedvert, men kan også infisere andre dyrearter.

Brucella-artHovedvertAndre aktuelle verter
Brucella abortusStorfeSau, geit, ville drøvtyggere, hest, hund, kameldyr, menneske
Brucella melitensisSau, geitStorfe, gris, hare, kameldyr, mennesker
Brucella suisGris, hare, reinStorfe, hund, gnagere, kameldyr, menneske
Brucella ovisSauGeit, storfe
Brucella canisHundMenneske
Brucella pinnipedialis/ cetiSjøpattedyr 
Brucella neotomaeRotte 

 

Brucellose er meget sjelden hos katt. Fugler regnes som resistente mot infeksjon med brucellabakterier.

Utbredelse

Infeksjoner med ulike brucellabakterier forekommer i store deler av verden. Hos storfe har det blitt gjennomført omfattende bekjempelses- og kontrollprogrammer. Brucellose hos storfe (smittsom kalvekasting) er utryddet i flere land i Vest-Europa. Sykdommen har ikke forekommet i Norge etter 1953. Også de andre nordiske landene har utryddet brucellose for flere år siden. I de landene i Vest-Europa hvor sykdommen fortsatt forekommer, rapporteres det om lav forekomst. Canada har utryddet sykdommen i storfepopulasjonen. I USA som benytter vaksinasjon for å kontrollere infeksjonen, forekommer brucellose i enkelte besetninger. På det nordamerikanske kontinentet er ville drøvtyggere et reservoar for infeksjon med B. abortus. Infeksjon med B. melitensis er vanlig hos sau og geit i middelhavslandene. Dette fører til en del tilfeller (2857 registrerte tilfeller totalt i EU i 2000) av brucellose hos menneske, blant annet som følge av konsum av oster laget av upasteurisert melk. Ettersom B. suis har villsvin, hare og i noen tilfelle rein som hovedverter, vil det skje sporadiske utbrudd i vesteuropeiske land. I Danmark var det for noen år siden et utbrudd i en grisebesetning med utegående griser.

Smittekilder og smitteoverføring

Kjønnsorganer og jur er predileksjonsorganer (foretrukne organer) for brucellabakteriene. Derfor er abortfostre, fosterhinner, vaginalflod og melk viktige smittekilder. Sæd fra infiserte hanndyr er en annen smittekilde som kan føre til betydelig spredning av infeksjonen. Brucellabakteriene kan smitte på en rekke forskjellige måter; gjennom munnen, gjennom luft, via kjønnsveiene og gjennom hud og slimhinner (alimentært, aerogent, intrauterint, koitalt, perkutant og konjunktivalt). Smitteoverføringen varierer imidlertid noe fra dyreart til dyreart. Storfe smittes i første rekke gjennom munnen (per os), men smitteoverføring kan også skje ved inseminasjon og bedekning. Hos svin er både smitte gjennom munnen og via kjønnsveiene (oral og koital smitteoverføring) vanlig. Sau smittes vanligvis via kjønnsveiene, mens hos geit er smitteoverføring gjennom munnen  vanligere. Hos hund er de ulike smitteveiene like vanlig.

Symptomer

Sykdomsbildet ved brucellose gjenspeiler i stor grad sykdomsutviklingen ved infeksjonen. Bakteriene tas opp av makrofager på infeksjonsstedet og transporteres til de regionale lymfekjertlene. Etter en oppformering skjer det hematogen spredning til kjønnsorganer og jur med symptomer som følge av en infeksjon i disse organene. Ettersom abort er en vanlig konsekvens av en infeksjon med brucellabakterier, vil symptomene hos hunndyr være lettest å oppdage. Betennelse i testikler og bitestikler er imidlertid svært vanlig. B. abortus Inkubasjonstida er 30 til 60 dager. Dyrene aborterer, vanligvis i siste tredjedel av drektighetstida. I besetninger med mottakelige dyr vil flesteparten av dyrene abortere. Etter at infeksjonen er blitt utbredt i besetningen, vil abortene i første rekke gjelde førstegangskalvere. Dyr som har abortert, vil kunne bli drektig igjen, men infeksjonen påvirker drektighetsprosenten i betydelig grad. Abort i to påfølgende drektigheter er ikke vanlig, men det forekommer. Tilbakeholdt etterbyrd og metritt er vanlig hos dyr som har abortert.  B. melitensis geit synes å være mer mottakelig enn sau. Hos begge dyreartene er abort det viktigste symptomet i en nysmittet besetning. Immuniteten hos infiserte dyr forhindrer vanligvis abort i senere drektigheter, og sykdommen kan få et mer subklinisk forløp. B. ovis abort hos søyer og dødfødte eller svakfødte lam er et vanlig symptombilde ved infeksjon med B. ovis. B. suis Hos svin ytrer brucellose seg ved abort og lite levedyktig avkom. Abortene kan forekomme i hele drektighetsperioden. B. canis Infeksjonen kan føre til abort. Hunder er relativt resistente, og et subklinisk forløp er vanlig.

Patologisk anatomi

Forandringene ved brucellose er lite karakteristiske. Placenta er fortykket og dekket av et purulent eksudat. Kotyledonene er nekrotiske. Fosteret har ødemer subkutant og intermuskulært, og det er serohemorrhagisk væske i kroppshulen.

Diagnose

Dyr kan abortere av ulike årsaker, og det er generelt vanskelig å stille en sikker diagnose. Bakteriologisk dyrking fra foster og fosterhinner med funn av bakterier som identifiseres som brucellabakterier, gir en sikker diagnose. Bakteriene er imidlertid sentvoksende, og de overvokses lett av andre bakterier. Ved materiale som er kontaminert, kan poding på marsvin benyttes for å oppformere og isolere bakteriene. Molekylærbiologiske metoder kan også være til støtte ved diagnostisering av brucellose. Serologiske tester er benyttet i diagnostikk av enkeltindivider og overvåking av dyrepopulasjoner. Utryddelsen av brucellose i Norge og andre land var basert på Bangs ringtest. I denne testen agglutinerer fargede bakterier i melk hvis det er antistoffer til stede. I tillegg har komplementbindingstesten blitt benyttet til påvisning av antistoffer mot brucellabakterier. I de senere år er ulike ELISA-tester blitt brukt i den serologiske diagnostikken. ELISA-testene har relativt høy sensitivitet. Spesifisiteten er varierende. Såkalt konkurrerende ELISA har relativt høy spesifisitet. Kryssreaksjoner på grunn av andre gramnegative bakterier er en vesentlig ulempe ved de serologiske testene.

Yersinia enterocolitica, Escherichia coli, Francisella tularensis, Vibrio cholerae og ulike salmonellabakterier har celleveggsantigener som ligner antigener hos brucellabakteriene, og disse bakteriene kan derfor føre til falske positive reaksjoner. Tester som måler cellulær immunitet kan benyttes som supplement for å bekrefte eller avkrefte diagnosen hos levende dyr. Intradermal injeksjon av brucellin (antigener fra brucellabakterier) anvendes i flere EU-land for diagnostisering av brucellose. Testen som utføres på tilsvarende måte som en tuberkulintest, kan være vanskelig å tolke. Brucellin-testen har relativt lav sensitivitet, men spesifisiteten er nærmere 100%. Ved positive seroreaksjoner på norske dyr, vil det være nødvendig med nye prøver for å registrere eventuell endring i immunrespons. Gode anamnestiske opplysninger med spesiell vekt på forekomst av abort i siste tredjedel av drektigheten, og opplysninger om import av dyr, vil også bidra til å bekrefte eller avkrefte mistanke om brucellose.

Diagnostisk materiale

Abortfoster og fosterhinner eller materiale fra abortert foster, for eksempel løpeinnhold, er egnet for laboratorieundersøkelse. Fra hanndyr kan sæd, testikler eller bitestikler benyttes til bakteriologisk undersøkelse. Serologiske undersøkelser kan baseres på melk eller fullblod, avhengig av formålet med undersøkelsen.

Differensialdiagnoser

  • Ulike mikroorganismer kan gi abort, og disse har alle differensialdiagnostisk betydningTrichomoniasis (Tritrichomonas fetus hos storfe)
  • Campylobakteriose (Campylobacter fetus subsp veneralis) (storfe), (C. fetus subsp fetus) (storfe og sau) (C. jejuni) (sau og geit)
  • Leptospirose (Leptospira interrogans subsp pomona og L. interrogans subsp hardjo) (storfe og svin)
  • Infeksiøs bovin rhinotrakeitt (IBR) (storfe)
  • Toksoplasmose (sau og geit)
  • Listeriose (storfe, sau og geit)
  • Chlamydia-infeksjon (sau og geit)
  • Mykoser (storfe, sau og geit)
  • PRRS (svin)

Zoonotisk betydning

B. melitensis, B. suis og B. abortus kan alle gi alvorlig sykdom hos menneske. Av disse vurderes B. melitensis som mest patogen og B. abortus som minst patogen. Mennesker kan også i sjeldne tilfeller bli syke av infeksjon med B. canis. Brucellose er først og fremst en yrkessykdom som rammer personer som er i direkte kontakt med levende eller døde dyr, for eksempel røktere, veterinærer og slakteriarbeidere. De som spiser ikke-varmebehandlede produkter fra infiserte dyr kan bli infisert. Ost laget av upasteurisert melk fra geiter med B. melitensis-infeksjon er et eksempel på et næringsmiddel som kan føre til brucellose hos menneske. Infeksjonen hos menneske ytrer seg med feber og nedsatt allmenntilstand. Det er karakteristisk at kroppstemperaturen varierer betydelig i løpet av døgnet, høy feber etterfølges av tilnærmet normal temperatur (febris undulans). Brucellose er vanskelig å behandle, og infeksjonen medfører en lang syke- og rekonvalesensperiode.

Fant du det du lette etter?