Mattilsynets innsigelsesrett etter plan- og bygningsloven


Publisert 08.10.2012 | Sist endret 05.01.2017

For å ivareta drikkevannshensynet i arealforvaltningen er Mattilsynet gitt innsigelsesrett etter plan- og bygningsloven. Det vil være regionene i Mattilsynet, gjennom sin rolle som godkjennings- og tilsynsmyndighet, som primært vil benytte denne retten.

Det var i et brev av 1. juni 2006 fra Helse- og omsorgsdepartementet at Mattilsynet fikk denne innsigelsesretten.

Drikkevannsforskriften krever at vannbehandlingen og kildebeskyttelsen til sammen skal gi tilstrekkelige hygieniske barrierer. En av disse barrierene kan være i vanntilsigsområdet og/eller råvannskilden. Dette stiller store krav til arealbruken i vanntilsigsområdet. Økt press på arealene vil kunne føre til at denne barrieren svekkes og at vannbehandlingen må kompensere for dette. På den annen side vil tekniske løsninger også ha sine svakheter, noe som kan føre til at dårlig vann likevel blir sluppet ut på nettet. Det optimale er derfor å velge råvannskilder som har god vannkvalitet og hvor sannsynligheten for tilførsel av helseskadelige stoffer er liten.

Kommunene er myndighet etter plan- og bygningsloven. § 2 i denne loven sier:

  • Planlegging etter loven skal legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser, utbygging, samt å sikre estetiske hensyn.
  • Gjennom planlegging og ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak skal loven legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet.
  • Ved planlegging etter loven her skal det spesielt legges til rette for å sikre barn gode oppvekstvilkår.

Kommunene må derfor påse at Mattilsynets aktuelle avdelingskontor i regionen får plansaker der drikkevannsforsyningen kan bli berørt, til uttalelse. Avdelingskontorene på sin side må sørge for at kommunene blir gjort kjent med dette kravet.

Retningslinjer for bruk av innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven

Når det gjelder det nærmere innholdet i innsigelsesretten, vises det til Miljøverndepartementets rundskriv H2-14 - "Retningslinjer for bruk av innsigelse etter plan og bygningsloven". Vedlegg 1 i rundskrivet er imidlertid ikke oppdatert.

Helse- og omsorgsdepartementet vil for øvrig bemerke følgende: Etter plan- og bygningsloven ligger kompetansen til å gjøre endelig planvedtak til kommunene, så lenge det skjer innenfor de rammer og retningslinjer som er gitt fra nasjonalt og regionalt nivå. Bestemmelsene om innsigelse til kommuneplanens arealdel, reguleringsplan og bebyggelsesplan er kompetanseregler som begrenser kommunens myndighet. Den rettslige betydning av en innsigelse er at det ikke er gjort endelig planvedtak i kommunen, og at myndigheten overføres til Kommunal og moderniseringsdepartementet. Behandlingen av plansaken starter ikke på nytt, men myndigheten til å gjøre bindende planvedtak flyttes opp til øverste planmyndighet. Innsigelsesordningen må ikke forveksles med klageordningen, som først kan nyttes når kommunen har gjort planvedtak med rettsvirkning.

I utgangspunktet er det kommunen som ut fra en helhetsvurdering bestemmer hvordan arealene skal nyttes. Det er også kommunen som har ansvaret for at dette skjer på en faglig og formelt riktig måte, etter lovens bestemmelser og i tråd med nasjonale retningslinjer. En viktig forutsetning for kommunenes ansvar for å vedta bindende arealplaner, er at plan- og bygningslovens bestemmelser om samarbeid, samråd, offentlighet og informasjon følges opp, jf. § 16. Saksbehandlingsbestemmelsene for de ulike planer, og spesielt medvirkningsbestemmelsene, har bl.a. som formål å sikre at overordnede mål og rammer, og alle relevante opplysninger og interesser kommer med. Gjennom dette skal de interesser som ivaretas av sentrale og regionale myndigheter bli innarbeidet i planforslagene i tilstrekkelig grad.

Endelig viser Helse og omsorgsdepartementet til Kommunal og moderniseringsdepartementet uttalelse om at organer med innsigelsesadgang forutsettes å vise stor varsomhet med å overprøve kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold. Det er opp til vedkommende fylkeskommune, nabokommune eller statlige fagorgan å avgjøre hva som er så vesentlig at det bør føre til innsigelse og dermed avgjørelse i Kommunal og moderniseringsdepartementet. I og med at innsigelsesinstituttet er fylkeskommunenes og statlige organers virkemiddel for oppfølging av nasjonal og regional politikk, bør det så langt mulig bare være viktige konfliktsaker som kommer til avgjørelse sentralt.

Innenfor området plansaker som berører vannforsyning, betyr dette at Mattilsynet bør legge til grunn at innsigelsesmuligheten bare benyttes der det anses påkrevet for å oppnå drikkevannsforskriftens formål om å sikre forsyning av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet, herunder å sikre at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensning av noe slag og for øvrig er helsemessig betryggende.

Fant du det du lette etter?