FN’s Vann-konvensjon


Publisert 03.12.2012 | Sist endret 03.12.2012

Konvensjonen om beskyttelse og bruk av grenseoverskridende vassdrag og internasjonale innsjøer (Vann-konvensjonen) er ment å styrke nasjonale tiltak for vern og økologisk forsvarlig forvaltning av grenseoverskridende overflatevann og grunnvann.

Vann-konvensjonen ble fastsatt i Helsinki den 17 mars 1992. Konvensjonens engelske tittel er: ”Convention on the Protection and Use of Transboundary Watercourses and International Lakes”.

Det er laget en brosjyre på engelsk som gir en kort omtale av Vann-konvensjonen.

Norge signerte konvensjonen 18.9.1992 og ratifiserte (approval) denne 1.4.1993.

Konvensjonen forplikter partene som har undertegnet protokollen til å forebygge, kontrollere og redusere grenseoverskridende virkninger, bruke grenseoverskridende farvann på en fornuftig og rettferdig måte og sikre en bærekraftige forvaltning av disse. Partene som grenser til de samme grenseoverskridende farvann skal samarbeide ved å inngå konkrete avtaler og eventuelt etablering av felles organer. Konvensjonen omfatter bestemmelser om overvåking, forskning og utvikling, konsultasjoner, varslings- og alarmsystemer, gjensidig bistand og utveksling av informasjon, samt tilgang til informasjon for publikum.

Forsøk på å løse disse komplekse problemene i Europa er mange steder komplisert. Mer enn 150 store elver og 50 store innsjøer i UNECE regionen utgjør grenser eller krysser grenser mellom to eller flere land. Tyve europeiske land er avhengige av mer enn 10% av sine vannressurser fra nabolandene og fem land er avhengig av 75% av sine vannressurser fra land som ligger oppstrøms.

I 2003 ble konvensjonen endret litt for å tillate tiltredelse av land utenfor UNECE regionen, og dermed invitere resten av verden til å bruke konvensjonens rettslige rammeverk og å dra nytte av sin erfaring. Når endringen trer i kraft, vil dette være spesielt viktig for land som grenser til UNECE regionen, slik som Afghanistan, Kina og den islamske republikken Iran.

I 2003 besluttet partene i Vann-konvensjonen regelmessig å gjennomføre regionale undersøkelser for å holde grenseoverskridende vann i UNECE regionen under oppsyn for å benchmarke fremgang og for å gi grunnlag for kontinuerlig bilateralt og multilateralt arbeid under Vann-konvensjonen.

Den første vurderingen av grenseoverskridende elver, innsjøer og grunnvann i UNECE-regionen ble lansert på sjette "Miljø for Europa" ministerkonferansen (Beograd, Oktober 2007), som anmodet partsmøtet til Vann-konvensjonen for å forberede en ny utgave for syvende Ministerkonferansen i Astana i september 2011.

Denne ”Second Assessment ” (filen er på 43 MB) er bredere i omfang og presenterer en rekke nye funksjoner. Først av alt, den har et sterkt fokus på integrert vannressurs management (IWRM) med fokus på prestasjoner og utfordringer i å håndtere vannet på en helhetlig måte på grunnlag av nedbørfeltet, både på nasjonalt og grenseoverskridende nivåer. Grenseoverskridende overflatevann og grunnvann må vurderes sammen.

IWRM innebærer en økosystemtilnærming til vannforvaltningen. Derfor er økologiske problemstillinger viet spesiell oppmerksomhet, særlig gjennom vurdering av utvalgte Ramsar Sites og andre våtmarker av grenseoverskridende betydning, utarbeidet av sekretariatet av Konvensjonen om våtmarksområder av internasjonal betydning spesielt som vannfugler Habitat (Ramsar-konvensjonen) i nært samarbeid med eksperter på disse nettstedene. Slike vurderinger understreker betydningen av vann-avhengige økosystemer i grenseoverskridende vassdrag

Det foregår arbeid på flere områder knyttet til Vann-konvensjonen. En av disse er ”Protokoll for vann og helse”, som igjen har egne underaktiviteter.

Fant du det du lette etter?