Grunnvann i fjell og løsmasser


Publisert 09.10.2012 | Sist endret 09.10.2012
Illustrasjon av grunnvann i fjell.
Når flere sprekksoner krysser hverandre vil vann kunne strømme fra den ene sonen til den andre. Det vil si at vannet kan transporteres horisontalt over "større" avstander. Dette kan føre til at forurensende utslipp kan ta en uventet vei i forhold til hva man ville forventet.  Foto: Morten Nicholls

Ønsker man å ta grunnvann i bruk som vannkilde, er det viktig å være oppmerksom på hvordan grunnvann dannes og beveger seg i grunnen. Her er en meget enkel innføring i temaet.

Mer informasjon kan f.eks. gis av Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Grunnvann i fjell

Siden de fleste norske bergarter er relativt tette (lavt porevolum), finnes grunnvannet primært i sprekker i fjellet. Under et visst nivå blir alle sprekker og hulrom i fjellet fylt med vann. Dette nivået kalles grunnvannspeilet. I de fleste bergartene er sprekkene av begrenset utstrekning, slik at man ikke får noe stort, sammenhengende grunnvannspeil. Når flere sprekksoner krysser hverandre vil vann kunne strømme fra den ene sonen til den andre. Det vil si at vannet kan transporteres horisontalt over "større" avstander. Dette kan føre til at forurensende utslipp kan ta en uventet vei i forhold til hva man ville forventet ut fra terrenget og/eller avstand. Det kan derfor være vanskelig å vurdere influensområdet for et vannuttak i fjell. Man kan dermed også risikere å påvirke vanntilførselen til naboen. Brønner hvor vannkvalitetsendringer indikerer kort oppholdstid mellom overflaten og vannuttaket er sårbare ovenfor forurensninger og krever særlig god beskyttelse.

Grunnvann i løsmasser

Muligheten for uttak av grunnvann fra løsmasser er større enn i fjell. I løsmassene opptrer vannet i porerommene mellom de enkelte korn, og en får derfor et sammenhengende grunnvannspeil, noe en som nevnt ikke får i fjell. Videre vil løsmassene (sand og grus) ha en renseeffekt, slik at eventuelle forurensninger i vannet kan bli fjernet/nedbrutt innen vannet tas ut. Grunnvann i løsmasser beveger seg fra et høyere til et lavere nivå. For å finne hvilken vei vannet renner setter man ned flere peilerør, og måler vannstanden i disse. Ut fra dette lages et kotekart (figur 2) over grunnvannstanden. Da vannet renner vinkelrett på kotene, kan man se hvilken vei vannet vil renne i de enkelte områdene som er kartlagt. Når det tappes vann fra en grunnvannsbrønn, vil grunnvannstanden nær brønnen synke mer enn lenger vekk fra brønnen (figur 3). Dette fører til økt vannhastighet og økt utvasking av løsmassene. Denne utvaskingen vil føre til at vannkvaliteten endrer seg med tiden. Dersom uttaket blir større enn tilstrømningen, vil brønnen gradvis gi mindre vann.

Den tiden det tar for et vannmolekyl å komme frem til en brønn under pumping, kan anslagsvis beregnes etter formelen: t=p*r2*h*s/Q der p=3,14, der: r=avstanden frem til brønnen, h=grunnvannets mektighet, s=porøsitet (oftest 0,1-0,3), Q=brønnens kapasitet i m3/time. (t angis ut fra dette i timer).

For å sikre enn brønn mot forurensninger deles området rundt brønnen inn i forskjellige soner (f.eks.4 stk), hvor det legges forskjellige restriksjoner på arealbruken i de enkelte sonene (jfr. veiledningshefte A3 fra Folkehelsa: Beskyttelse av grunnvannskilder).

Grunnvannskvalitet

Grunnvannets egenskaper avhenger av mange faktorer, hvorav berggrunnens sammensetning og vannets oppholdstid er viktige. Kalkrike bergarter gir f.eks. et kalkrikt vann. Mange steder vil jernholdige løsmasser gi et jernholdig vann, kanskje i slike mengder at det overskrider kravene i drikkevannsforskriften. Videre vil kisholdige bergarter gi et bidrag av svovelforbindelser til grunnvannet. Mineralvann er ut fra dette en betegnelse på grunnvann som er særlig rik på et eller flere mineraler (kalk, jern osv.). Dersom oppholdstiden er kort og bergrunnen lite løselig, vil vannet være mer lik nedbøren i sammensetning. Når det gjelder den mikrobiologiske floraen vil denne bestå av en rekke bakterier som er naturlig stede i jordsmonnet, og som inngår i forskjellige biokjemiske prosesser. Påvisning av tarmbakterier viser at grunnvannet er forurenset av dyr eller mennesker.

Grunnvann kan inneholde en rekke naturlige radioaktive stoffer. Radon er f.eks. påvist i brønner i fjell der berggrunnen består av radiumholdige granitter eller gneis. Dette gjelder særlig områder i Østfold, Vestfold og Hordaland, men kan være et problem flere steder i hele sør-Norge. Flere av disse stedene er radoninnholdet høyere enn den tiltaksgrensen som Statens Strålevern har anbefalt. Radon i drikkevannet kan fjernes ved lufting, lagring eller filtrering av vannet. For enkelthusholdninger er god lufting av vannet før bruk, eventuelt også bruk av kullfilter, et godt tiltak.

Avhengig av berggrunnen vil også fluoridinnholdet i grunnvann kunne være høyt enkelte steder. Kombinert med inntak av fluorid gjennom matvarer, tannpasta, fluortabletter, mm, vil dette kunne gi tannskader (dental fluorosis).

Fant du det du lette etter?