§ 13-1 Behandle vannet slik at det blir trygt

Dere skal behandle vannet slik at det blir trygt

Som vannverkseier skal dere sørge for at drikkevannet som leveres ut til abonnentene har passert et tilstrekkelig antall hygieniske barrierer, slik at vannet er fritt for virus, bakterier, parasitter, andre mikroorganismer eller stoffer som i antall eller konsentrasjon utgjør en mulig helsefare. De hygieniske barrierene skal også sikre at drikkevannet er klart, og uten fremtredende lukt, smak og farge. For å få til dette må dere behandle vannet på en slik måte at vannbehandlingen og kildebeskyttelsen etter § 12 til sammen utgjør et tilstrekkelig antall barrierer.

Begrepet «tilstrekkelige hygieniske barrierer» er tatt i bruk for å unngå at fokuset rettes mot tallet to, på bekostning av fokuset på hvilke barrierer som til sammen sikrer helsemessig trygt drikkevann. I praksis kan antallet være både høyere og lavere. Vi snakker ofte om delbarrierer, og kravet er at summen av delbarrierer skal gi tilstrekkelig beskyttelse.

Det er vanlig at dere velger den siste hygieniske barrieren til å være desinfeksjon. Den eller de barrieren(e) før dette kan være av en annen type. Eksempler på slike kan være metoder som fjerner partikler (turbiditet) fra vannet, ulike former for kjemisk felling med påfølgende filtrering, membranfiltrering eller ionebytting.

Det er mye faglitteratur om forskjellige typer vannbehandling. Bransjeforeningen Norsk Vann har utgitt flere rapporter om dette, samt en rapport som heter «Veiledning i mikrobiell barriere analyse (MBA)» som beskriver forskjellige vannbehandlingsmetoder og andre tiltak for å oppnå hygieniske barrierer. Folkehelseinstituttets «Vannrapport 127: Vannforsyning og helse. Veiledning i drikkevannshygiene» inneholder også informasjon som kan være relevant i denne sammenhengen.

Vannbehandlingen skal tilpasses råvannskvaliteten og identifiserte farer

Det er et viktig prinsipp i Norge at man så langt som mulig baserer drikkevannsforsyningen på råvannskilder som er lite utsatt for forurensning. Råvannskilden kan for eksempel være en innsjø som ligger avsidesliggende til, slik at belastningen fra landbruk, friluftsliv og annen aktivitet er minimal. Eller den kan være en grunnvannskilde under et tykt lag av beskyttende løsmasser eller leire.

Det å benytte råvannskilder som er lite utsatt for forurensning gir bedre trygghet enn å måtte fjerne eller uskadeliggjøre forurensninger gjennom vannbehandlingen. Likevel er det ikke alltid råvannskildene er godt beskyttet. Dette avdekker dere gjennom farekartleggingen i § 6.

Den vannbehandlingen dere velger skal være tilpasset råvannskvaliteten. God råvannskvalitet krever mindre av vannbehandlingen enn et dårligere utgangspunkt. FHI har utarbeidet parametere for å beskrive råvannskvaliteten. Denne kan brukes i vurderingen av råvannskilder. 

Vannbehandlingen skal tilpasses mengden vann som produseres

Vi stiller strengere krav til vannbehandlingen ved vannforsyningssystem som produserer store mengder vann, enn ved de som produserer mindre mengder. Det er dessuten slik at vannbehandlingen må være dimensjonert til å fungere optimalt både når vannproduksjonen er liten og når den er stor i det samme vannforsyningssystemet. Dere bør derfor kunne justere kjemikaliedoseringen, reaksjonstidene, kontakttidene og annet som er nødvendig for at dere oppnår dette. Hvis dette ikke gjøres, vil effekten av vannbehandlingen bli redusert.

Små vannforsyningssystem har ikke alltid nok folk tilgjengelig til å kunne gjennomføre slik hyppig styring og kontroll av vannbehandlingsprosessene. Dere som er vannverkseiere ved slike vannforsyningssystemer, må derfor velge vannbehandlingsmetoder hvor dette ikke er kritisk.

Eksempler på vannbehandlingsmetoder

I denne punktlisten har vi angitt hva som skal til for at de ulike vannbehandlingsmetodene normalt bør fungere som hygienisk barriere. Punktlisten angir derfor ikke krav til de ulike metodene, men er en faglig veiledning. Dere selv skal kunne dokumentere at vannbehandlingen og kildebeskyttelsen til sammen gir tilstrekkelige hygieniske barrierer.

• Ved klorering bør mengde restklor være over 0,05 mg Cl₂/l. Fritt klor over 0,05 etter minst 30 minutters kontakttid gir normalt en tilfredsstillende hygienisk barriere mot bakterier og virus. Hvis klorering er eneste hygieniske barriere bør dosen økes, men likevel ikke overskride 5 mg Cl₂/l. Klorering fungerer normalt ikke mot parasitter og bakteriesporer.
• Ved UV-bestråling anses UV-dose over 30 mWs/cm² for å være en hygienisk barriere ovenfor både bakterier, virus og parasitter. Denne doseverdien beregnes. Hvis bakteriesporer også skal inaktiveres bør UV-dosen være over 40 mWs/cm². Denne doseverdien måles basert på dosimetertest.
• Ved ozonering bør rest-ozon være over 0,2 mg O₃/l etter minst 10 minutters kontakttid for at dette skal være en hygienisk barriere ovenfor bakterier og virus. Her er reaktorens utforming vesentlig. Hvis råvannet inneholder over 50 μ bromid/l, bør dannelsen av bromat ved ozonering tas med i betraktningen. Hvis Cryptosporidium, Giardia og bakteriesporer også skal inaktiveres, bør rest-ozon i vannet være over 5 mg O₃/l etter minst 10 minutter kontakttid.
• Ved membranfiltrering er det viktig med god tverrstrøm over membranen. Den nominelle poreåpningen bør være maksimalt 10 nanometer for å hindre bakterier, parasitter, bakteriesporer og virus. En slik poreåpning fjerner også vanligvis kjemiske stoffer på over 100 kilodalton. En nominell poreåpning på maksimalt 100 vil vanligvis være en hygienisk barriere ovenfor større mikroorganismer som bakterier, bakteriesporer og parasitter. En nominell poreåpning på maksimalt 1000 vil kunne være en hygienisk barriere ovenfor parasitter.
• Ved koagulering vil erfaringsmessig restinnholdet av aluminium eller jern i drikkevannet være mindre enn 0,15 mg/l, samtidig som fargeverdien er mindre enn 5 mg Pt/l. Videre vil da også mengden organisk materiale være mindre enn 3 mg C/l. Turbiditeten er da erfaringsmessig mindre enn 0,2 FNU.