Til hovudinnhald

Forvillede eller eierløse katter

Mattilsynet får jevnlig henvendelser fra publikum som ønsker at vi skal gripe inn overfor forvillede/hjemløse katter. Mattilsynets rolle i håndtering av forvillede eller hjemløse katter er å ta hånd om dyr som er syke, skadet eller lider på annen måte.

Publisert

Rammene vi har fått av oppdragsgiverne våre er uendret, og i hovedtrekk forholder det seg slik:

  • Henvendelser om katter med dyrevelferdsmessige problemer skal rettes til Mattilsynet.
  • Henvendelser om katter som utgjør et ordensproblem skal rettes til politiet
  • Henvendelser om katter som utgjør et helse- og miljøproblem skal rettes til kommunehelsetjenesten.

Dyreholders plikt

Alle katter har vært, eller er avkom av, eide katter. Dyreeier har ansvar for katten og dette ansvaret opphører ikke selv om dyret er kommet bort fra eieren.

Det er dyreholder som etter dyrevelferdsloven har ansvaret for tilsyn og stell av dyret. Dyreholder har også ansvar for å sikre at dyret får nødvendig helsehjelp. Dyreholder vil i de fleste tilfellene være eier av dyret, men ansvar som dyreholder kan også oppstå på andre måter (ved å begynne å mate en katt, den som passer katten når du er på ferie f.eks.).

Når ansees en person som "dyreholder"?

Den som gir en katt omsorg og skaper et avhengighetsforhold kan være å anse som dyreholder. Det betyr at den som begynner å mate en eller flere katter, og dette antar et visst omfang, også må være bevisst på at de påtar seg omsorgsansvaret etter dyrevelferdsloven. Med "et visst omfang" menes at katten oppfatter vedkommende som omsorgsperson og oppholder seg i nærheten med forventninger om å bli fôret.

Den som påtar seg et slikt ansvar, påtar seg også ansvar for fôring, stell, helsehjelp og annen oppfølging av katten og eventuelle ungekull. Dette inkluderer også ansvaret for å kontakte veterinær når situasjonen krever det.

Den som har påtatt seg ansvar for katter, har også et ansvar for å gjøre tiltak som begrenser/avvikle katteholdet dersom dette blir uhåndterlig. Dersom kattefôrer/katteeier ikke er villig eller i stand til dette, bør Mattilsynet vurdere de dyrevelferdsmessige aspektene.

Kommunens helsetjeneste må vurdere forhold med hensyn til helse og miljø. Ved dårlig dyrevelferd kan Mattilsynet redusere eller avvikle dyreholdet ved omplassering, salg eller avliving.

Avliving benyttes når det ikke er mulighet for omplassering, enten fordi eier ikke samtykker, dyrene ikke er egnet for omplassering eller andre årsaker gjør omplassering vanskelig.

Dersom en katt er så redusert at den må nødmates, trenger den trolig også veterinær hjelp. Nødmating i seg selv vil neppe være tilstrekkelig.

Mattilsynet

Dyrevelferdsmessige problemer

Slike problemer kan omfatte:

  • Sykdom og parasitter (innvollsorm, kattepest, lus, øyebetennelse)
  • Skader og sår
  • Feil- eller underernæring
  • Andre plager som følge av kulde/fuktig vær
  • Dårlig levemiljø (som spesifisert i veileder)
  • Mangel på oppfølging, tilsyn og stell (problemer med pels, klør, tenner)

Ifølge dyrevelferdsloven har alle en hjelpeplikt overfor dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst.

Den som finner en tilsynelatende hjemløs katt som er syk eller skadet, skal kontakte privatpraktiserende veterinær eller Mattilsynet for videre oppfølging og evt. avliving.

Henvendelser om forvillede, friske dyr skal rettes til politiet (katter som utgjør ordensforstyrrelse) eller kommunehelsetjenesten (katter som utgjør et miljø- eller helseproblem).

Dyrevelferdsloven § 4 definerer hvilke utgifter Mattilsynet skal refundere ved håndtering av forvillede/eierløse dyr: Om sykdom eller skade er av et slikt omfang at dyret må avlives av dyrevelferdsmessige årsaker, dekker Mattilsynet kostnadene med avliving dersom det ikke er mulig å finne frem til eieren av dyret. Privatpraktiserende veterinær gjør vurderingen av dyret, og sender deretter inn skjema for refusjon av utgifter til Mattilsynet Staten dekker ikke avliving av friske, forvillede/hjemløse katter.

Om avliving og kampanjer

Det er ingen refusjonsordning for utgifter forbundet med avliving av friske, forvillede katter, og dette er ikke en oppgave Mattilsynet er satt til å løse.

Mattilsynet har innenfor visse rammer adgang til å fatte vedtak om avliving av forvillede katter dersom dette anses for nødvendig, jf. dyrevelferdsloven § 30.

Dersom Mattilsynet fanger inn forvillede katter av dyrevelferdsmessige årsaker, er de å anse som "tatt i midlertidig forvaring". Dersom tilbakeføring til eier eller omplassering ikke er aktuelt, skal Mattilsynet etter dyrevelferdsloven § 32 avlive katten.

Mattilsynet har i noen tilfeller bidratt når kommuner eller dyrevernorganisasjoner har hatt kampanjer der katter fanges inn for sterilisering, ID-merking, omplassering eller avliving. Dette er ikke en oppgave som lovgiver eller eierdepartement har pekt på som en offentlig oppgave å løse. Dersom Mattilsynet deltar i slike kampanjer, kan vi bidra med bur til å fange katter, avlesning av microchip eller tatovering, og råd om avlivingsmetode.

Kommunehelsetjenesten eller politiet kan med hjemmel i annet regelverk iverksette avlivning av eierløse katter.

Avliving må skje på en forsvarlig måte. Se kapittelet om avliving.

Forebygging

Mattilsynet er opptatt av å forebygge utbredelse av forvillede katter: Mattilsynet anbefaler derfor katteeiere å merke sine katter, slik at katten kan gjenforenes med sin eier om den skulle bli forvillet.
 
Kastrering og sterilisering av katter er også et godt råd. Vi anbefaler derfor at katter som ikke skal brukes i avl, kastreres eller steriliseres.

Politiet

Ordensproblemer

Dette kan være en eller flere katter som er til sjenanse i et nabolag. Slike problemer kan f. eks omfatte:

  • Ansamling av mange katter
  • Bråk, kattejammer, uro om nettene, slåssing
  • Nærgående katter som gjør at man må holde dører og vinduer stengt
  • Dyr til hinder i trafikken

Spørsmål om eierløse dyr som ikke skal håndteres av dyrevernmessige grunner, henvises til politiet. Fra dyrevelferdsloven § 4: "Dersom dyret er et dyr fra dyrehold eller storvilt, og det ikke er mulig å yte god nok hjelp, skal eieren eller politiet varsles umiddelbart."

Kommunen

Helse- og miljøproblemer

Om flere katter samles på et lite område, for eksempel på steder med tilgang på fôr, matrester eller søppel, blir de fort mange. Dersom kattene forårsaker et helse- og miljøproblem, sorterer dette under kommunehelsetjenesten.

Helse – og miljøproblemer kan f. eks omfatte:

  • Lukt, markering
  • Nedgravd avføringen i sandkasser og blomsterbed
  • Søppel som er dratt utover
  • Uro/forstyrrelse som ødelegger folks nattesøvn

Bedrifter, barnehager og andre som opplever at katter er til sjenanse, er selv ansvarlig for å beskytte sin virksomhet, og må evt. fysisk stenge av for at kattene ikke skal komme inn på områder dersom de er uønsket.

Påkjørte katter

Den som kjører på et dyr ar plikt til å undersøke om dyret lider. Ellers gjelder den generelle hjelpeplikten, som innebærer å hjelpe dyr så langt man kan og ved behov ta kontakt med eier, veterinær eller politi. Dersom dyret allerede er dødt, skal det henvises til kommunen, som har regler for destruksjon av kadaver. Noen veterinær kontorer tilbyr gratis hjelp med avlesning av mikrochip, slik at eier kan orienteres. Selv om denne undersøkelsen ikke er lovpålagt, vil de fleste eiere være takknemlige for å få vite hva som har skjedd. Mattilsynet oppfordrer til at denne undersøkelsen foretas.

Katt fra dødsbo

Katten er en del av boet, og ansvaret påhviler evt. arvinger. Arvingene må avklare umiddelbart hvem som skal overta ansvaret for eventuelle dyr. Denne vil i så fall ha ansvar som dyreholder fullt ut. Dersom arvingene bestemmer at dyret/-ene skal omplasseres eller avlives, vil kostandene for dette normalt dekkes av midler i boet.
 

Regelverk

Dyrevelferdsloven

§ 4. Hjelpeplikt

Enhver som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, skal så langt mulig hjelpe dyret. Dersom dyret er et dyr fra dyrehold eller storvilt, og det ikke er mulig å yte god nok hjelp, skal eieren eller politiet varsles umiddelbart.
Dersom det er åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan den som påtreffer dyret avlive dette med det samme. Dyr fra dyrehold og storvilt skal ikke avlives i henhold til denne bestemmelsen dersom det lar seg gjøre å få tak i eieren, veterinær eller politiet innen rimelig tid.
Nødvendige utgifter til tiltak etter denne bestemmelsen skal staten betale, men utgifter knyttet til tiltak overfor dyr fra dyrehold kan kreves tilbake fra dyreholderen eller eieren.
Bestemmelsen i første og andre ledd gjelder tilsvarende for den som påfører dyr skade, men vedkommende kan ikke kreve dekning av staten for utgifter til hjelpetiltak.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om dekning av utgifter.

§ 30. Tilsyn og vedtak

Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige enkeltvedtak for å oppnå etterlevelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven.
Mattilsynet oppnevner dyrevernnemnder for å ivareta lekmannsskjønnet i dyrevelferdsarbeidet. Nemndene er en del av Mattilsynet.
Kongen kan delegere myndighet til andre offentlige og private organer enn Mattilsynet og gi bestemmelser om hvem som er klageinstans i slike tilfeller.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om utøving av tilsynet og om oppnevning, sammensetning og drift av tilsynsorganer.

§ 32. Gjennomføring av pålegg, midlertidig forvaring av dyr mv.

Dersom pålegg fra tilsynsmyndigheten ikke etterkommes, det er ukjent hvem som er ansvarlig, eller det er nødvendig å få gjennomført tiltak raskt, kan tilsynsmyndigheten selv iverksette nødvendige tiltak.
Tilsynsmyndigheten eller politiet kan etter vedtak ta dyr i midlertidig forvaring eller på annen måte sørge for at dyret får nødvendig tilsyn og stell. Vedtak fattet av politiet faller bort om det ikke stadfestes av tilsynsmyndigheten innen 7 dager. Ansvaret for dyr omfattet av politiets vedtak overføres til tilsynsmyndigheten når vedtaket stadfestes.
Midlertidig forvaring av dyr skal ikke vare lenger enn nødvendig. Dersom tilsynsmyndigheten finner at det ikke er forsvarlig å levere tilbake et dyr som er tatt i midlertidig forvaring, kan tilsynsmyndigheten fatte vedtak om salg, omplassering eller avliving av dyret.
Tilsynsmyndigheten kan vedta at dyreholder eller andre ansvarlige skal dekke kostnadene for tiltak etter første og andre ledd og vedtak om avliving etter tredje ledd. Skyldige beløp er tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom dyret blir solgt, skal salgssummen utbetales til eieren med fradrag for kostnadene til forvaring av dyret og gjennomføring av salget.
Politiet skal hjelpe til med gjennomføring av tilsyn og vedtak når tilsynsmyndigheten ber om det.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring av pålegg og midlertidig forvaring av dyr.
Se hele loven

Kilde: Lovdata.no