Veileder for drift av desinfeksjonsanlegg i landanlegg og brønnbåter
Lovverket krever at sjøvann og ferskvann med oppgang av anadrom fisk desinfiseres før det brukes til settefisk og kultiveringsfisk.
Kravet gjelder også vann fra vassdrag med annen akvakulturrelatert virksomhet. I etableringssaker kan det stilles strengere krav, eller Mattilsynet kan gi pålegg om desinfeksjon.
Brønnbåter som frakter settefisk, må behandle transportvannet før det tas inn i brønnene.
Behandling av vann skal utføres med godkjente metoder og utstyr, som godkjennes av Veterinærinstituttet.
Eksempler på godkjente metoder:
UV-bestråling med UV-dose 25 mWs/cm2 (minimumsdose).
Ozonering til restozon 0,1 mg/l etter 3 minutters kontakttid (gjelder for ferskvann).
Metoden som benyttes for behandling av transportvann skal tilfredsstille krav om desinfeksjon av inntaksvann til og avløpsvann fra akvakulturrelatert aktivitet.
Veterinærinstituttet kan gi typegodkjenning til desinfeksjonsanlegg eller godkjenning for frittstående enkeltanlegg. Godkjenningene har spesifikke vilkår som må følges, og godkjenningsbrevet må oppbevares på relevant sted. Mattilsynet fører tilsyn med bruken av desinfeksjonsanlegg i akvakultur.
Desinfeksjonsanlegg for prosessvann fra sjø til slaktebåter (de omfattes av næringsmiddelhygieneregelverket)
Avløpsvann fra landbaserte akvakulturanlegg.
I vedlegg 1 ligger en egen veiledning for UV-desinfeksjonsanlegg. I vedlegg 2 er det en kalkulator for omregning av UV-transmisjon for ulike kyvettestørrelser.
Veilederen kan også være nyttig for andre aktører som bruker desinfeksjonsanlegg uten at de er pålagt et slikt anlegg i forskrift, for eksempel etter intern og egen risikovurdering.
2. Internkontroll, registrering, drift og overvåkning - desinfeksjon i akvakultur
2.1 Internkontroll for desinfeksjonsanlegg
Virksomheter som driver aktiviteter innenfor akvakultur, og er omfattet av akvakulturloven, matloven og dyrevelferdsloven, er pliktige til å etablere og utøve internkontroll som angår fiskehelse og fiskevelferd.
Forskriften gir også andre bestemmelser om hvordan internkontroll skal gjennomføres.
Mattilsynets nettsider har veiledning om internkontroll i akvakulturnæringen som forklarer mer inngående hvordan internkontrollen skal utøves.
For drift av desinfeksjonsanlegg skal internkontrollen sikre forsvarlig drift og kontroll, og bidra til at både regelverket og vilkårene i godkjenningsbrevet etterleves.
2.2 Minimumskrav til registrering og dokumentasjon hos oppdretter eller transportør
Dette skal minimum inneholde følgende:
Godkjenningspapirer for desinfeksjonsanlegget
Utskrift eller data fra registreringsenhet
Resultater fra analyser av prøver for dokumentasjon av desinfeksjonseffekt
Journaler/rapporter fra virksomhetens prosedyrer for egenkontroll
Dokumentasjon og registreringer skal oppbevares hos virksomheten i minimum fem år, og være tilgjengelig for tilsynsmyndighet.
2.3 Overvåkning og drift av desinfeksjonsanlegget
I driftsvilkår i godkjenningsbrevet er det blant annet krav om at desinfeksjonsfunksjonen skal overvåkes jevnlig ved prøvetaking som dokumenterer tilfredsstillende desinfeksjonseffekt.
2.3.1 Hvor ofte skal det tas ut prøver?
For desinfeksjonsanlegg med elektroniske styringssystemer, skal systemet sørge for at desinfeksjonen er tilstrekkelig til enhver tid.
Prøvetaking skal være et supplement til den elektroniske overvåkningen. Veterinærinstituttet definerer jevnlig prøvetaking som minst én gang per måned. Mattilsynet forventer at det tas prøver før anleggene tas i bruk etter pauser.
Transportforskriften gjelder for brønnbåter som frakter fisk. Kravene om desinfeksjon gjelder ikke dersom brønnbåten kun utfører avlusingsoppdrag. Hvis brønnbåten også utfører transportoppdrag mellom avlusingsoppdragene, vil kravene til prøvetaking fortsatt gjelde.
Ved overgang til fisketransport etter en lengre periode med kun avlusingsoppdrag, eller etter for eksempel et verftsopphold, forventer Mattilsynet at prøvetaking utføres før transportoppdraget starter. Prøvesvaret bør foreligge før transport av fisk starter, for å sikre best mulig biosikkerhet.
2.3.2 Hvor skal prøvene tas?
For å måle effekt av desinfeksjon skal det tas en prøve før forfiltrering og desinfeksjon, og en prøve etter desinfeksjon av vannet.
Prøven skal så langt som mulig gjenspeile den daglige bruken av anlegget.
Brønnbåter som frakter settefisk, skal ta prøver av vannet som tas inn i båten.
Brønnbåter som frakter slaktefisk, skal ta prøver av desinfeksjonseffekten av vannet som slippes ut av båten.
Veterinærinstituttet åpner for at det kan tas samleprøve av råvannet før desinfeksjon dersom flere desinfeksjonsanlegg har felles inntaksledning. Man kan da ta en felles “førprøve”. Det skal likevel tas en “etterprøve” for hvert anlegg. Etterprøvene sammenlignes med den felles førprøven når man skal vurdere grad av desinfeksjon.
Dersom flere desinfeksjonsanlegg på en brønnbåt har felles inntak, kan samme metode brukes (beskrevet over). Når vann som slippes ut av båten analyseres, skal det tas en “førprøve” fra hver enkelt brønn.
2.3.3 Hvilke analyser skal benyttes for undersøkelse av desinfeksjonsgrad?
Vannbehandlingsforskriftens § 10 stiller krav om 99,9 % inaktiveringsgrad av bakterien Aeromonas salmonicida ssp. salmonicida. Veterinærinstituttet presiserer i sitt svarbrev at dette kravet kun gjelder ved godkjenning av metoden (UV-desinfeksjon).
Aeromonas salmonicida ssp. salmonicida er en bakterie som gir furunkulose på laksefisk. Bakterien forekommer i svært liten grad i naturlige vannmasser, og er derfor ikke egnet for å overvåke UV-anlegg i daglig drift.
Innen akvakulturnæringen er det særlig virus man ønsker å inaktivere. Det er ikke mulig å kvantifisere reduksjon av virus gjennom et desinfeksjonsanlegg. For å vurdere effekten må derfor vannprøver tas før og etter desinfeksjon, og disse må dyrkes i laboratorium for å telle antall bakteriekolonier.
Veterinærinstituttet skriver at det ikke finnes én kjent bakterie som er fullt ut egnet til å måle desinfeksjonsgrad. Tradisjonelt har arter av Vibrio vært brukt som indikatorbakterier i sjøvann. I ferskvann har man brukt kimtall eller Pseudomonas-bakterier som indikatorer.
Vibriobakterier er en sammensatt gruppe bakterier, som det finnes en del av i sjøvann. Det kan være store variasjoner geografisk og gjennom året for hvor mye det finnes av denne bakteriegruppen i naturlig sjøvann. Forekomsten av disse bakteriene varierer både geografisk og gjennom året. Det forventes høyest forekomst om sommeren og utover høsten, og lavere forekomst om vinteren. Derfor bør laboratoriene dyrke prøvene med flere grader av fortynninger, for å kunne telle bakterier både før og etter desinfeksjon.
For få fortynninger kan gi overvekst, med så mange bakteriekolonier på dyrkingsmediet at det ikke er mulig å telle antall kolonier.
For høy fortynning kan gi null funn, selv om bakteriene er til stede.
Prøvesvar som inngår i en godkjenningsvurdering av Veterinærinstituttet skal analyseres av en uavhengig tredjepart for å unngå habilitetsspørsmål.
Mattilsynet erfarer at enkelte laboratorier analyserer både presumptive og konfirmerte Vibrio spp. Det er konfirmerte Vibrio spp. som er sikre funn - og som skal legges til grunn for prøvesvaret. Mattilsynet mener den beste analysemetode for reduksjonsgrad bør oppgi resultater ned mot <1.
Variasjonene i bakteriermengde er ofte mindre ved permanent vanninntak, som på eksempelvis et settefiskanlegg – der inntaksledningen ligger i ro, enn ved mobile enheter. På brønnbåter kan antallet bakterier i sjøvann variere mye dersom båten flytter på seg under prøvetaking. Båten bør derfor ha en fast prosedyre for prøvetaking, hvis ikke kan prøveresultatene bli uforutsigbare.
For detaljer om kyvettestørrelser og omregninger for transmisjon, vises det til vedlegg: Begreper og benevninger for UV-anlegg.
2.3.4 Forventet grad av desinfeksjonseffekt
Det forventes ikke 99,9 % reduksjon i antall bakteriekolonier fra før til etter desinfeksjon på feltprøver.
Veterinærinstituttet skriver at man skal overvåke trender over tid. Dersom bakteriereduksjonen blir dårligere fra måned til måned, må man kontrollere om det er fysiske forhold ved anlegget som må undersøkes. Avhengig av desinfeksjonsmetode kan årsakene blant annet være:
feil i elektronikk
begroing på kvartsglass eller desinfeksjonsenhet
redusert transmisjon
for høy vanngjennomstrømning
for kort holdetid
Når slike feilkilder er korrigert, skal det tas ny prøve for å bekrefte at effekten er gjenopprettet.
Det skal også reageres dersom enkeltprøver avviker signifikant fra tidligere prøveresultater. Ved slike avvik anbefaler Veterinærinstituttet at det tas to prøver i måneden i en periode på to måneder for å avklare og rette opp feilen. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å reagere raskere, eller å intensivere prøvetakingen ytterligere.
Mattilsynet mener, basert på en gjennomgang av svært mange prøvesvar over en årrekke, at reduksjonen av indikatorbakterier i vannprøver som en hovedregel, bør ligge over 98-99 %.
Erfaringsmessig har dårlige prøveresultater ofte sammenheng med feil ved uttak og innsending av prøver. Det er viktig med:
god hygienisk opplæring av personell som tar ut og sender inn prøvene
de samme personene har prøvetaking som fast oppgave
det finnes faste prosedyrer for prøvetakingen
prøvene er riktig merket, holdes kjølig og sendes tidsnok
Vanlige feilkilder
Tappepunkt er vanskelig å desinfisere (for stor tut, materiale på tut lar seg ikke brenne av, eller tappepunkt er vanskelig å komme til).
Det tappes ikke av, eller vannet får ikke renne lenge nok (3-5 minutter er anbefalt) før prøveuttak foretas.
Bakteriebelegg i kuleventil på tappepunkt blir med i prøven (Kuleventil bør ikke dreies under prøvetaking).
Vannprøver er tatt ut mens brønnbåten er i fart. Man risikerer at “førprøven” er tatt i et område med lavt bakterieinnhold i sjøvannet, mens “etterprøven” er tatt i et område med ekstremt høyt bakterieinnhold.
Prøveuttaket før desinfeksjon sitter for nær selve desinfeksjonspunktet, noe som kan gi unaturlig lavt bakterieinnhold i “førprøven“.
“Før- og etterprøve” er byttet om eller feilmerking av prøveflasker.
Tappepunkt sitter utenfor hovedvannstrømmen, for eksempel på en blindet rørstuss, slik at prøven tas fra gammelt eller stillestående vann.
Utilstrekkelig nedkjøling av prøven, som kan gi ettervekst av bakterier. Det er viktig at vannprøven kjøles godt ned før den pakkes og sendes. Kjøleelementer i forsendelsen kan brukes til å holde temperaturen lav. Prøven bør kjøles før transport da kjøleelementet alene ikke er nok til å kjøle ned vannprøvene.
For lang tid fra prøveuttak til levering på laboratorium.
2.3.5 Hva gjør du når det er avvik i prøvesvar?
Alle som drifter desinfeksjonsanlegg skal ha internkontroll som beskriver tiltak ved avvikende prøvesvar.
Nedenfor er det gitt et eksempel med kulepunkter som kan brukes som utgangspunkt. Eier av anlegget skal fastsette egne grenseverdier og tiltak ut fra vurdert risiko i hvert enkelt tilfelle.
Eksempel på tiltak og forslag til ulike reduksjonsgrader
Over 99 %
Resultatet er tilfredsstillende. Ingen tiltak nødvendig.
95,0–98,9%
Gjennomfør fysisk sjekk av desinfeksjonsanlegg og registreringsenhet.
Ta ny vannprøve innen få dager.
Hvis ny prøve viser samme resultat/intervall, ta ny prøve igjen innen 8–14 dager.
90,0–94,9 %
Gjennomfør fysisk sjekk av desinfeksjonsanlegg og registreringsenhet.
Kontakt og konferer med servicepersonell for anlegget.
Ta ny vannprøve innen få dager.
Hvis ny prøve viser samme resultat/intervall, ta ny prøve igjen innen 8–14 dager.
Under 90 %
Stans vanninntaket umiddelbart.
Gjennomfør fysisk sjekk av desinfeksjonsanlegg og registreringsenhet.
Ta ny vannprøve straks.
Kontakt servicepersonell.
3. Filter og slam fra filtrering
Ved vannbehandling under transport av fisk vil slam og filter inneholde store mengder smittestoffer.
Slam fra rengjøring av filter, og filter som skal kastes, skal desinfiseres for å redusere faren for smittespredning når brønnbåter transporterer slaktefisk. Dette kan sidestilles med slam fra behandling av avløpsvann fra slakting og tilvirkingsanlegg.
4. Vedlegg I: Begreper og benevninger for UV-anlegg
Begreper
Desinfeksjonseffekten avhenger av UV-intensiteten som tilføres vannet. Dette avhenger av hvor mye lys som avgis fra UV-lampene, hvor klart vannet er (UV-transmisjon), vannfordeling i UV-kammeret (hydraulikk) og hvor raskt vannet passerer gjennom UV-reaktoren (flow).
UV-intensitet
Effekten av lys som treffer en flate med et bestemt areal, altså UV-ståler som når frem til en overflate på UV-intensitetsmåleren i reaktoren, måles i watt per kvadratmeter (W/m2) eller milliwatt per kvadratcentimeter (mW/cm2). UV-intensiteten avhenger av hvor sterke UV-lampene er, hvor rene kvartsglassene utenpå UV-lampene er og UV-transmisjon.
UV-transmisjonen
Et mål på hvor mye av UV-lyset som når frem til mikroorganismene gjennom vannet. Den viser hvor klart vannet er, og hvor mye partikler det er i vannet, samt fargetall på vannet. UV-transmisjon måles i %T/5 cm eller %T/1cm.
Flow
Vannmengde som passerer gjennom UV-reaktoren, vanligvis målt i kubikkmeter vann per time (m3/h). I UV-anleggets godkjenningsbrev er det ofte angitt i en tabell hvor stor flow gjelder for ulike transmisjonsverdier for at UV-dosen skal kunne opprettholdes.
UV-dose
Energimengden som treffer partikler i UV-reaktoren i løpet av oppholdstiden i vannet. UV-dosen benevnes i wattsekunder per kvadratmeter (Ws/m2) evt. milliwattsekund per kvadratcentimeter (mWs/cm2). Da et wattsekund er det samme som en Joule kan vi også skrive dette om til (J/m2) eller mJ/cm2). UV-dosen avhenger altså både av effekten på lyset som når alle partikler, og av tid. Dersom UV-intensiteten går ned, for eksempel ved at fargetallet i vannet stiger, vil vannflow måtte reduseres tilsvarende for å oppnå riktig UV-dose.
Andelen bakterier som har blitt inaktivert som følge av UV-bestråling, beregnet i prosent.
Benevninger
I noen tilfeller oppgis UV-dosen i UV-anleggets logg i joule per kvadratmeter (J/m2 eller Ws/m2), mens den i godkjenningsbrevet står i millijoule per kvadratcentimeter mJ/cm2. Omregning gjøres slik:
1 J = 1.000 mJ
1 m2 = 10.000 cm2
1 J/m2 = 10.000 mJ/10.000 cm2 = 0,1 mJ/cm2.
En tommelfingerregel er å flytte komma én plass frem når man regner om fra J/m2 til mJ/cm2.
Om det i loggen fra UV-anlegget står 250 Ws/m2 vil dette være det samme som 25 mJ/cm2, som kan være dosen som UV-anlegget er godkjent for.
Overvåkning og drift av UV-anlegg
UV-transmisjon skal overvåkes i tillegg til desinfeksjonseffekten, se også under generell del.
Hvorfor måle UV-transmisjon?
I godkjenningsbrevet til UV-anlegget, er det ofte angitt i en tabell hvor stor flow som er tillatt per time, basert på UV-transmisjon målt i 1 cm kyvette. En kyvette er et glass som settes inn i en maskin, som måler hvor mye lys som går gjennom vannsøylen. Det betyr hvor mye lys som går gjennom 1 cm med vann.
Vannprøver kan også analyseres i en 5 cm kyvette. Når UV-transmisjonen måles på 5 cm kyvette, må lyset gå gjennom 5 cm med vann før lysmengden leses av.
Det er mulig å be om å få oppgitt UV-transmisjonen i %T/cm fra laboratoriet. Hvis ikke dette er mulig, må eier av UV-anlegget selv regne om fra %T/5 cm til %T/cm. Ellers risikerer man å sammenligne feil tall.
Transmisjonsmålinger har to formål
Kontroll av dimensjonering
Hyppige transmisjonsmålinger gjør det mulig å vurdere om UV-anlegget er riktig dimensjonert.
Prøvesvarene må sammenlignes med hvilken flow som er tillatt ut fra tabellen i godkjenningsbrevet.
Flow må tilpasses den laveste målte tenkelige (eller målte) transmisjonsverdien.
Hvis dette gir for lite vann i forhold til den vannmengden til behovet, må man vurdere et UV-anlegget med større kapasitet eller parallellkoble vannstrømmen på to eller flere UV-anlegg.
Kontroll av styringssystemer (PLS)
Målingene brukes også for å kontrollere om det elektroniske styringssystemet reagerer på endringer i UV-transmisjon. Her må man sjekke om styringsenheten har økt.
Hvor skal prøvene tas?
Veterinærinstituttet anbefaler at UV-transmisjon skal måles på vann etter forfiltrering, men før UV-behandling. Mattilsynet mener det er greit å ta prøve for UV-transmisjon etter UV-behandling dersom dette er mest hensiktsmessig. UV-transmisjonen endres i svært liten grad når vannet UV-bestråles.
5. Vedlegg 2: Omregning av UV-transmisjon for ulike kyvettestørrelser
Det finnes hjelp til omregning av %/5cm til %/cm på følgende regneark: