Måtte tømme hele anlegget for fisk etter påvisning av ILA
På grunn av høy smitterisiko måtte all fisk fjernes fra anlegget innen fristen som var satt av regionen.
- Avgjort dato
- Saksnummer
- 2023/68358
- Resultat
- Ikke medhold
Bakgrunn
Det var påvist eller mistanke om sykdommen ILA i 5 av anleggets 11 merder. Regionen påla virksomheten å slakte ut all fisk på lokaliteten innen to og en halv måned. Klager mente fristen var for kort, og at vedtaket var unødvendig og uforholdsmessig tyngende. Fisken i de fem merdene med tegn til ILA var slaktet ut. Virksomheten mente at resten av fisken kunne stå lengre med hyppige kontroller av sykdomsstatus. Fisken ville da kunne oppnå slakteklar størrelse.
Vurdering
Fem merder var slaktet ut og det var ikke funnet tegn til ILA på fisken som sto igjen i anlegget. Dødeligheten var stabil og relativ lav. Mange prøver var tatt med negativt resultat for ILA-virus. Det var likevel ikke tilstrekkelig til å «friskmelde» fisken i disse merdene. Statistiske beregninger viser at det er stor usikkerhet knyttet til om testing fanger opp smitte i et anlegg med mange individer. ILA er ofte en snikende sykdom. Det er ikke uvanlig at smitte kan «ulme» i anlegget uten at smitten påvises. Erfaringer med utviklingen av ILA tilsa at smitten sannsynligvis var til stede i anlegget.
Når ILA er påvist i et oppdrettsanlegg, skal Mattilsynet fastsette en frist for når hele anlegget skal være tømt for fisk. Hvor lang denne tidsfristen kan være, er avhengig av smitterisikoen og hva som er nødvendig for å oppnå effektiv kontroll og bekjempelse av sykdommen. I dette tilfellet ble smitterisikoen vurdert til å være høy og for stor til at det var forsvarlig å vente og se hvordan situasjonen utviklet seg.
Fristen for utslakting ble basert på en vurdering av smitterisikoen som er avhengig av sannsynligheten og konsekvensen av en smittespredning. Dette sikrer forholdsmessigheten mellom målet å begrense smitte og ulempen som oppdretteren påføres.
Klagesaksenheten anså fristen som nødvendig og realistisk. Vedtaket var ikke uforholdsmessig tyngende fordi samfunnshensynet, det å begrense og bekjempe ILA, veide tyngre enn ulempene for klager.
Vedtaket om tvangsmulkt var utformet på en slik måte at klagesaksenheten mente virksomheten hadde mulighet til å unngå mulkten. Når klagesaken ble avgjort, mente vi det fremdeles var mulig å overholde fristen som var satt for å gjennomføre utslaktingen.
Konklusjon
Smitterisikoen var for stor til at fisken kunne bli stående lenger.
Be om innsyn i saken via einnsyn 2023/68358