Veileder for animalske biprodukter

EU oppnår et enhetlig regelverk ved å lage såkalte forordninger, regler som gjelder direkte i de enkelte EU-landene slik de er skrevet. Ettersom Norge ikke er medlem av EU må reglene gjennomføres i norsk rett før de blir gjeldende i Norge, og dette gjøres som oftest ved at forordningene gjøres til forskrifter.

Reguleringen av området er gjort i forordning (EU) 1069/2009 (hovedforordningen) og forordning (EU) 142/2011 (gjennomføringsforordningen). Den sistnevnte inneholder en mer detaljert redegjørelse for de reglene som fremkommer i forordning (EF) 1069/2009 og på den måten operasjonaliserer den hovedforordningen. De to forordningene er gjort gjeldende i Norge ved at de er gjort til forskrifter gjennom animaliebiproduktforskriftens § 2.

Animaliebiproduktforskriften inneholder den norske reguleringen av området. Når en leser forskriftens bestemmelser er det likevel viktig at en tar høyde for at hovedreglene fremkommer av forordning (EU) 1069/2009 og forordning (EU) 142/2011. Innholdet i forskriften for øvrig er i all hovedsak utfyllende nasjonale bestemmelser hvor EUs forordninger har overlatt til det enkelte EØS-land selv å bestemme om en vil benytte seg av f. eks en unntaksbestemmelse.

For å få en oversikt over reguleringen kan det være nyttig å starte med forordning (EU) 1069/2009 som inneholder hovedreglene, og denne veiledningen vil primært redegjøre for de kravene som fremkommer der.

Animalske biprodukter skal som nevnt innledningsvis ikke benyttes til humant konsum, og det er sånn sett en grense mot regelverket for mathygiene. På samme måte grenser regelverket for animalske biprodukter mot reguleringen av blant annet

• TSE
• fôr
• gjødsel
• kosmetikk/medisinsk utstyr/legemidler
• miljøregelverket

Selv om det vil være gråsoner hvor ulike regelsett overlapper, vil vi i dette avsnittet gi en kort oversikt over de viktigste tilgrensende regelverk.

For å forstå hvor regelsettene møter hverandre kan det være nyttig å ta utgangspunkt i hva som er hovedformålet med den enkelte regulering. Biproduktreguleringen har som nevnt hovedformål å ivareta dyre- og folkehelsen ved å sikre at animalske biprodukter ikke sprer smittestoffer.

Dette formålet er også sentralt i regelverket for animalske biprodukter, som må sees på som et regelverk avledet av TSE-reguleringen.

Den tette sammenhengen mellom TSE-reguleringen og regelverket for animalske biprodukter viser seg både ved at eksport av spesielt risikomateriale (SRM) må følge TSE-regelverket og ved at TSE-reguleringen forbyr bruk av proteiner fra dyr i fôrvarer til drøvtyggere – fôringsforbudet (forordning 999/ 2001 artikkel 7).

Se også Veileder om bruksbegrensninger for proteiner og mineraler av animalsk opprinnelse i fôr (TSE-regelverket)

Reguleringen omhandler håndteringen av animalske biprodukter under overskriften næringsmiddelavfall, og biproduktregelverket har en egen bestemmelse om håndtering av biprodukter i virksomheter som produserer mat til konsum (forordning 1069/2009 artikkel 26).

Bestemmelsen sier at bearbeiding, prosessering eller lagring av animalske biprodukter i virksomheter som er godkjent under mathygieneregelverket skal skje under forhold som forhindrer krysskontaminering og om mulig i et eget område av virksomheten.

Biproduktregelverket inneholder selv en rekke grunnkrav for at ulike biprodukter trygt skal kunne anvendes som fôr, men disse begrenser seg til at materialet er bearbeidet på en måte som gjør at sykdommer ikke overføres.

Hvorvidt det endelige produktet som skal brukes til fôr er trygt og egnet til fôring av en bestemt dyreart, må en utlede fra fôrregelverket. Det krever blant annet at virksomheter som produserer fôr skal lagre og transportere fôrvarene under hygieniske forhold.

På samme måte som for fôr, inneholder biproduktregelverket en del grunnkrav som skal sikre at biproduktene ikke overfører smitte av dyre- og humansykdommer når de brukes i gjødselvarer. Det er gjort tilpasninger i gjødselregelverket, slik at denne henviser til behandlings- og sluttproduktkrav i biproduktregelverket der overføring av dyre- og humansykdommer er en risiko.

Gjødselregelverket har i tillegg en del andre produktkvalitetskrav enn biproduktregelverket. Gjødsel og jordforbedringsmidler skal ikke videreføre planteskadegjørere. En del biprodukter, for eksempel matavfall, kan være infisert med organismer som kan skade planter. I produksjon av gjødsel og jordforbedringsmidler blandes biprodukter ofte også med andre råvarer som kan inneholde planteskadegjørere, for eksempel hageavfall og avløpsslam. I disse tilfellene må behandlingsprosessene sikre at verken dyre-, human- og planteskadegjørere kan overføres med det ferdige produktet. 

Gjødselvareregelverket stiller også krav til innhold av tungmetaller og en del andre forhold knyttet til om produktet er egnet til bruk som gjødsel eller jordforbedring. Videre er det regler for merking og bruk av produktene som gjelder parallelt med kravene i biproduktregelverket.

Regelverket unntar likevel fra virkeområdet for reglene områder som er dekket av annen EU-regulering som gir tilsvarende beskyttelse av miljøet og folkehelsen. Animalske biprodukter og bearbeidede produkter er unntatt, bortsett fra de som skal avhendes gjennom forbrenning, deponering eller til bruk i biogass eller komposteringsanlegg.

At miljøregelverket kun viker for annet regelverk der dette tilbyr tilsvarende beskyttelse viser seg for eksempel ved behandling av spillvann fra sjømatproduksjon i fiskeforedlingsbedrifter. Det omfattes både av biproduktregelverkets krav om forbehandling av spillvann og miljøregelverkets krav om rensing. Miljøregelverkets krav om rensing av avløpsvann er strengere enn biproduktregleverkets, og virksomhetene må forholde seg til dette kravet. I den grad virksomhetene har gjennomført et strengere krav fra miljømyndighetene, vil de ikke i tillegg måtte gjennomføre kravene i biproduktregelverket.

I andre tilfeller kan det tenkes at biproduktregelverkets krav er strengere enn miljøregelverkets, og virksomheter som håndterer produkter omfattet av biproduktregelverket kan ikke omgå dette ved å vise til tillatelser gitt etter miljøregelverket. Et eksempel på dette er avhending av animalske biprodukter ved dumping i havet. Det er ikke en tillatt avhendingsmåte etter biproduktregelverket, men det finnes flere eksempler på at miljømyndighetene har godtatt slik dumping.

EU har likevel regler som begrenser bruken av hval og sel (forordning 348/81 og forordning 1007/2009). Disse reglene gjør at produkter fra hval og sel ikke kan samhandles med andre EU/EØS-land.

Selv om sjøpattedyr ikke omfattes av regelverket for animalske biprodukter, påvirker det likevel hvordan slike produkter kan brukes. For eksempel kan ikke sjøpattedyr brukes som råvare i kjæledyrfôr som produseres i et godkjent animaliebiproduktanlegg.

Det kan også være at materialet i utgangspunktet er egnet til humant konsum, men at eier av ulike grunner ikke ønsker å benytte produktet til slik bruk.

Uavhengig av årsaken til at det animalske materialet ikke skal brukes til humant konsum, vil biproduktregelverket komme til anvendelse i det øyeblikk denne beslutningen er tatt.

Konsekvensen av dette er at materialet må behandles i tråd med biproduktregelverket, og det kan ikke «oppgraderes» til humant konsum igjen. Beslutningen er irreversibel.

I denne kategoriseringen er nærheten til matkjeden sentral, da det er avgjørende å holde materiale som en ikke ønsker inn i matkjeden unna denne.

Kategoriseringen utgjør den første barrieren for å sikre at de animalske biproduktene er trygge i forhold til tiltenkt bruk.

Slikt materiale omfatter for det første dyr eller deler av dyr som mistenkes å være angrepet av TSE eller som er forurenset av forbudte listeførte stoffer.

I tillegg omfattes blant annet:

• Kjæledyr, samt dyr fra dyrehager og sirkus
• Forsøksdyr
• Ville dyr når de mistenkes smittet med sykdom overførbar til mennesker eller dyr
• Spesifisert risikomateriale (SRM). Hva som utgjør spesifisert risikomateriale er definert i forordning (EF) 999/2001 artikkel 3(1)a
• Animalsk materiale som inneholder forbudte stoffer og visse fremmedstoffer over tillatt nivå
• Animalsk materiale som er samlet inn ved behandling av spillvann fra bearbeidingsanlegg for kategori 1 materiale og andre virksomheter hvor SRM fjernes
• Kjøkken- og matavfall fra transportmidler i internasjonal trafikk

Kategori 2-materiale omfatter:

• Husdyrgjødsel og innhold fra fordøyelseskanalen
• Animalsk materiale samlet inn ved behandling av spillvann fra andre slakterier enn de som fjerner SRM eller for bearbeidingsanlegg for kategori 2
• Animalske biprodukter som inneholder restmengder av legemidler eller forurensende stoffer, dersom restmengdene overstiger tillatt grenseverdi for mat
• Produkter av animalsk opprinnelse som er erklært uegnet til konsum på grunn av innhold av fremmedlegemer
• Produkter av animalsk opprinnelse, med unntak av materiale i kategori 1, som er importert fra tredjestater og som ikke oppfyller veterinærkravene for import
• Dyr og deler av dyr som dør på annen måte enn ved slakting for konsum, herunder dyr som er avlivet for å utrydde en epizooti
• Produkter erklært uegnet for konsum på grunn av forekomst av fremmedlegemer

I tillegg til det som listes opp som materiale i kategori 2, regnes alt animalsk materiale som verken skal anses som kategori 1 eller 3 som kategori 2.

Kategori 2 er derfor en samlekategori for materiale som ikke er omfattet av en forhåndsdefinert kategori.

Materialet omfatter for det første dyr eller deler av dyr egnet for konsum, men som av kommersielle grunner ikke skal brukes til konsum.

I tillegg omfattes:

• Deler av slaktede dyr som er erklært uegnet for konsum, men som ikke viser tegn til sykdommer som kan overføres til mennesker eller dyr
• Huder og skinn, hover/klover og horn, grisebuster og fjær fra dyr som er slaktet på et slakteri og som er funnet egnet til å slaktes for konsum
• Blod fra andre dyr enn drøvtyggere, som er slaktet på et slakteri og funnet egnet til konsum
• Animalske biprodukter fra fremstillingen av produkter beregnet på konsum, herunder avfettede bein og fettgrever
• Produkter av animalsk opprinnelse eller næringsmidler av animalsk opprinnelse som ikke lenger er beregnet på konsum av kommersielle grunner
• Kjæledyrfôr og annet fôr av animalsk opprinnelse eller som inneholder animalske biprodukter, og som ikke lenger er beregnet til fôr av kommersielle grunner
• Blod, placenta, ull, fjær, hår, horn, hover/klover og råmelk fra dyr som ikke har vist noen tegn til sykdommer som kan overføres til mennesker eller dyr
• Akvatiske dyr og deler av slike dyr, unntatt sjøpattedyr, som ikke har vist tegn til sykdommer som kan overføres til mennesker eller dyr
• Animalske biprodukter fra akvatiske dyr som har oppstått i virksomheter som produserer produkter for konsum
• Kjøkken- og matavfall fra privathusholdninger og storhusholdning.

Om materiale fra kategori 2 eller 3 blir blandet med materiale i kategori 1, vil alt materialet bli ansett som kategori 1. Likeså vil det måtte håndteres som kategori 2 hvis materiale fra kategori 3 blandes med materiale i kategori 2.

Forbudet regnes som den viktigste sikkerhetsforanstaltningen for å forhindre overføring av smitte.

Hovedregelen for slikt materiale er at det skal forbrennes, enten direkte (uten forutgående behandling) eller som samforbrenning i et samforbrenningsanlegg, dersom materialet er bearbeidet.

Noe materiale i kategori 1 kan i tillegg etter bearbeiding graves ned på godkjent fyllplass, men denne muligheten er begrenset og en må søke Statsforvalteren om tillatelse i det enkelte tilfellet.

Bearbeidet materiale i kategori 1 kan også anvendes til framstilling av avledede produkter, herunder både produkter hvor det er definert et sluttpunkt i regelverket (legemidler, kosmetikk og medisinsk utstyr) og visse produkter hvor et slikt sluttpunkt ikke er definert. Der et sluttpunkt ikke er definert må vedkommende som omsetter produktet sikre at det ikke kommer i kontakt med matkjeden og at materialet har en sikker opprinnelse, er behandlet på en sikker måte eller at sluttbruken er trygg

Som biprodukter i kategori 1 kan biprodukter i kategori 2 forbrennes direkte (uten forutgående bearbeiding) i et forbrenningsanlegg. Dersom materialet er bearbeidet i et bearbeidingsanlegg for kategori 2-materiale kan forbrenningen også skje som samforbrenning i et samforbrenningsanlegg.

I tillegg til anvendelse som for materiale i kategori 1 kan materiale i kategori 2 etter bearbeiding brukes til produksjon av organisk gjødsel eller jordforbedringsmiddel. Slikt materiale kan også brukes i et biogass- eller komposteringsanlegg.

Det er i Norge også åpnet for at materiale i kategori 2 kan anvendes som fôr til pelsdyr og visse andre arter som beskrevet i avsnittet "Unntak for visse bruksområder" i denne veilederen. 

Et begrenset omfang materiale i kategori 2 kan også med visse begrensninger anvendes direkte på landbruksjord uten bearbeiding, forutsatt at bruken ikke innebærer risiko for spredning av alvorlige sykdommer. Dette unntaket gjelder husdyrgjødsel, innhold i fordøyelseskanal, melk og råmelk.

Som biprodukter i kategori 1 og 2 kan biprodukter i kategori 3 forbrennes direkte (uten forutgående bearbeiding) i et forbrenningsanlegg.

Dersom materialet er bearbeidet i et bearbeidingsanlegg for kategori 3, kan forbrenningen også skje som samforbrenning i et samforbrenningsanlegg, eller slike bearbeidede biprodukter kan graves ned på deponi.

Kategori 3-materiale kan også anvendes til produksjon av organisk gjødsel eller jordforbedringsmiddel. Den viktigste forskjellen i anvendelse av kategori 3-materiale er at det kan anvendes til fôr til matproduserende dyr.

I tillegg til disse kan det tenkes at animalske biprodukter ønskes anvendt til for eksempel forskning, undervisning, kunst eller annen særskilt bruk.

I forhold til all alternativ bruk er hensynet til å trygge matkjeden avgjørende.

En bør neppe anse dette som en uttømmende liste over alternative bruksområder, da det vesentlige som nevnt er at bruken ikke utgjør noen direkte risiko for matkjeden så lenge en stiller klare vilkår for håndteringen.

Vilkårene må inneholde et forbud mot at produktene kan anvendes for andre formål senere og en forpliktelse til å avhende produktene på en sikker måte. Se egen veiledning om import av animalske biprodukter til forsknings- og undervisningsformål.

Bakgrunnen for å tillate slik bruk er trolig at det gir en bedre ressursutnyttelse å anvende dette materialet som fôr enn at det går til forbrenning, når dyrene likevel ikke inngår i matkjeden.

En grunnleggende forutsetning for å anvende materiale i kategori 2 er at materialet ikke kommer fra dyr som er avlivet eller døde som følge av forekomst av, eller mistanke om forekomst av, en sykdom som kan overføres til mennesker eller dyr (forordning 142/2011 Vedlegg VI kapittel II).

Biproduktreguleringen inneholder detaljerte krav til håndteringen av slikt materiale når det skal anvendes til spesielle fôringsformål. Felles for disse kravene er at de er satt for å sikre at håndteringen ikke utgjør noen trussel mot matkjeden, herunder at materialet i visse tilfeller bør innsettes med et fargestoff slik at det ikke skal kunne forveksles med fôr til matproduserende dyr.

Hvorvidt det tillatte materialet er egnet som fôr til den bestemte arten må avgjøres ut fra fôr- og dyrevelferdsregelverk.

Hvilken metode som er korrekt å bruke varierer i henhold til biproduktstype, kategori og bruksformål.

Hovedmetoden er bearbeidingsmetode 1, trykksterilisering, som noe forenklet innebærer reduksjon av materialet til maksimum 50 millimeter, etterfulgt av en oppvarming til en kjernetemperatur på 133 °C i minimum 20 minutter, under et trykk på 3 bar.

I tillegg til de sju standardmetodene angir regelverket flere alternative metoder som kan anvendes til bearbeiding, enten av materiale av en viss kategori eller for bestemte avledede produkter, for eksempel biodiesel.

Regelverket inneholder også en prosedyre for godkjenning av nye alternative metoder.

Handelsdokumentet skal inneholde en identifikasjon av materialet både kvalitativt og kvantitativt, hvor det kommer fra, hvor det skal og hvem som transporterer det. Beskrivelsen av det animalske materialet bør inneholde en kort redegjørelse for hva som er bakgrunnen for at det er kategorisert slik det er. Særlig er det viktig om kategoriseringen er begrunnet i at materialet er kontaminert med fremmedlegemer eller stoffer som kan gjøre det uegnet for visse bruksområder.

Handelsdokument kan sendes enten som fysisk handelsdokument på papir, som elektronisk handelsdokument eller ved elektronisk overføring av informasjon.

Handelsdokument på papir skal foreligge i minst tre eksemplarer, én original og to kopier. Originalen følger forsendelsen frem til mottaker. Avsender og transportør beholder hver sin kopi. Handelsdokumentet skal enten være ett ark med tekst på begge sider, eller et samlet hefte som ikke kan splittes.

Elektronisk handelsdokument er et tilsvarende dokument som på papir, men det fylles ut og sendes elektronisk via apper eller andre elektronisk løsninger. Sendes handelsdokumentet elektronisk, skal transportøren ha tilgang til den elektroniske informasjonen under transporten.

Alle personer eller virksomheter som sender, transporterer eller mottar animalske biprodukter skal oppbevare handelsdokumenter i minst to år.

Informasjonen til registeret hentes fra handelsdokumentet for forsendelsen.

Hvis den driftsansvarlige for virksomheten arkiverer handelsdokument for forsendelser sammen med register over forsendelser, gjelder følgende minimumskrav til register:

Avsender skal føre et register over forsendelser, elektronisk eller på papir, der hver forsendelse er registrert med referanse til handelsdokumentet og minimum transportørens og mottakerens navn og adresse og eventuelt deres godkjenningsnummer eller registreringsnummer.

Transportør skal føre et register over forsendelser, elektronisk eller på papir, der hver forsendelse er registrert med referanse til handelsdokumentet og minimum materialets opprinnelsessted som det sendes fra.

Mottaker skal føre register over forsendelser med et oversiktsdokument elektronisk eller på papir, med referanse til handelsdokument med minimum hvilken dato materialet ble mottatt.

Registeret vil gi virksomheten og Mattilsynet en løpende oversikt over hver forsendelse av animalske biprodukter og avledede produkter.

Dersom det anses nødvendig, kan Mattilsynet kreve at transport skal foregå i plomberte beholdere, konteinere eller kjøretøy. Ombruksbeholdere skal forbeholdes transport av et bestemt produkt der det er nødvendig for å unngå krysskontaminering.

Kjøretøy, ombruksbeholdere og alt annet utstyr som kan brukes på nytt og som kan ha kommet i kontakt med biprodukter eller bearbeidede produkter skal

• rengjøres, vaskes og desinfiseres umiddelbart etter bruk
• lagres i ren tilstand
• være rene og tørre før bruk.

Pakkemateriale må forbrennes eller avhendes på en måte som ikke medfører smittefare eller fare for krysskontaminering. Regelverket stiller også krav til hvilken temperatur ulike produkter skal transporteres under.

• Animalske biprodukter til bruk som fôr, maksimum 7 °C
• Ubearbeidet kategori 3-materiale til bruk som fôr, kjølig, frossent eller ensilert

Kjøretøy benyttet til slik transport skal være utformet slik at kravene kan ivaretas og kontrolleres.

Emballasje, beholdere og/eller kjøretøy skal både merkes med en tekst og en fargekode avhengig av hvilken kategori materialet som transporteres tilhører. Denne merkingen skal være tydelig og permanent, hvilket medfører at den må være av en viss størrelse.

Mattilsynet har i praksis lagt til grunn at en fargekoding som et minimum bør være på størrelse med et A4-ark.

I tillegg til disse hovedkategoriene inneholder regelverket krav til særlig merking av flere typer animalske biprodukter, herunder kollagen, blodprodukter og rått kjæledyrfôr (forordning 142/2011 vedlegg VIII kapittel II).

Kravene om merking av animalske biprodukter skal sikre at materialet ender opp på riktig destinasjon og at det ikke ved en misforståelse anvendes til formål som utsetter matkjeden for fare. Merkingen sier ikke noe om materialets egnethet for den bruken det er tiltenkt. Dette må utledes av materialets beskaffenhet i forhold til de krav som gjelder for den tiltenkte bruken. Et eksempel på dette er kategori 2-materiale til fôring av pelsdyr, som ved transport til oppdretter skal merkes med «til fôring av» etterfulgt av navnet på den arten materialet er tenkt brukt til fôring av. Merkingen sier noe om hva materialet faktisk er tenkt brukt til, og det må forutsettes at mottaker forsikrer seg om at materialet kan anvendes til denne bruken før det faktisk tas i bruk.

Det viktigste hensynet biproduktregelverket skal ivareta er at kategori 2-materiale holdes unna matproduserende dyr slik at det ikke ved en misforståelse havner inn igjen i matkjeden.

Husdyrgjødsel som transporteres mellom to steder på samme gård er unntatt kravet om handelsdokument. Husdyrgjødsel som transporteres innad i et fylke er unntatt kravene om merking, men husdyrgjødselens opprinnelse skal kunne identifiseres.

Registreringen skal omfatte hvilken virksomhet som utøves med animalske biprodukter eller avledede produkter som utgangsmateriale og hvilken kategori produkter som håndteres.

Virksomheter som alt er godkjent i henhold til regelverket for matproduksjon trenger ikke ytterligere registrering.

Kravet om godkjenning omfatter blant annet:

• Bearbeiding av animalske biprodukter med en godkjent metode
• Disponering som avfall
• Disponering eller gjenvinning ved samforbrenning
• Bruk som brensel i forbrenningsprosess
• Framstilling av fôr til kjæledyr
• Framstilling av organisk gjødsel eller jordforbedringsmidler
• Omdanning til biogass eller kompost
• Håndtering som sortering, skjæring, kjøling, frysing, salting, fjerning av huder og skinn eller av særskilt risikomateriale
• Lagring

En praktisk viktig begrensning i plikten til å være godkjent i henhold til biproduktregelverket er at virksomheter hvor biprodukter oppstår, som alt er godkjent eller registrert for en aktivitet i henhold til næringsmiddelhygieneregelverket, ikke trenger godkjenning etter biproduktregelverket for samme aktiviteten. Dette vil blant annet omfatte slakterier og fiskemottak, samt ordinære næringsmiddelvirksomheter som restauranter og dagligvare, så lenge håndteringen av biproduktene ikke går lenger enn det som vil være naturlig i en slik virksomhet. Unntaket er gjort for å unngå unødige godkjenninger og virksomhetene må likevel følge bestemmelsene i biproduktregelverket.

Vi vil i dette avsnittet kort gjennomgå de viktigste leddene i verdikjeden som håndterer animalske biprodukter.

Som nevnt over er disse virksomhetene godkjente matvirksomheter og er ofte ikke godkjent etter biproduktregelverket. Likevel vil håndteringen av de animalske biproduktene i dette leddet være avgjørende for å sikre at matkjeden ikke kontamineres med materiale som ikke skal inn i matkjeden igjen.

For å oppfylle sitt ansvar etter biproduktregelverket må virksomhetene samle inn og kategorisere de animalske biproduktene i riktig kategori. Virksomhetene forventes å ha kunnskap om bakgrunnen for å kategorisere materialet og hva de enkelte beholdere med ulike kategorier faktisk inneholder.

Virksomhetene forventes å være kjent med hvilke krav biproduktregelverket stiller til transport av animalske biprodukter, herunder krav til utstyr og merking under transporten.

Tilsvarende skal virksomheter som driver med sortering, skjæring, kjøling, innfrysing, salting, fjerning av huder og skinn eller håndtering av særskilt risikomateriale (forordning 1069/2009 artikkel 24 nummer 1 bokstav h).

Grunnleggende krav til virksomhetene at de er plassert i tilstrekkelig avstand fra virksomheter som håndterer mat, slik at det ikke er fare for kontaminering av matkjeden. Videre må virksomhetene ha lokaler som sikrer at de ulike kategoriene kan håndteres atskilt og at nødvendige kjøle-/frysekrav kan ivaretas fram til materialet transporteres videre (forordning 142/2011 vedlegg IX kapittel II).

Virksomhetene må være godkjent i henhold til biproduktregelverket (forordning 1069/2009 artikkel 24 nummer 1 bokstav a). Kravene for godkjenning er blant annet knyttet til at det enkelte anlegg er fysisk atskilt fra slakteri eller annen virksomhet godkjent for håndtering av mat, slik at det ikke er noen fare for kontaminering av matkjeden (forordning 142/2011 vedlegg IV).

Virksomhetene må videre være utstyrt med nødvendig utstyr for å kunne utføre den bearbeidingen de ønsker og være konstruert slik at de har en uren sone hvor ubearbeidede animalske biprodukter kan mottas og en ren sone hvor bearbeidede produkter oppbevares.

Unntatt fra dette kravet er virksomheter med tillatelse til å drive forbrenningsanlegg i henhold til direktiv 2000/76, avfallsforbrenningsdirektivet. Kravene for godkjenning framgår av forordning 142/2011 vedlegg III.

Kravene for godkjenning framgår av forordning 142/2011 vedlegg V.

Et grunnleggende krav til virksomhetene er at de har lokaler som sikrer at lagring og prosessering av innkommende materiale kan skje uten fare for introduksjon av risiko for dyre- eller folkehelsen. 

Videre må virksomhetene ha egnede systemer for håndtering av både ubenyttet materiale og produkter som er ferdig prosessert.

Virksomhetene er registreringspliktige, og regelverket åpner for at medlemsstatene kan godta at et bearbeidingsanlegg for kategori 2 benyttes som innsamlingssentral (forordning 142/2011 vedlegg VI kapittel II)

For en mer utfyllende oversikt over de ulike virksomheter kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i EUs veileder for tekniske spesifikasjoner for lister over biproduktvirksomheter. («Technical specifications for the format for the lists of approved or registered establishments, plants or operators handling animal by-products inside the european union and in third countries» SANCO/7177/2010/rev2)

Flere av virksomhetene vil i tillegg måtte forholde seg til særkrav i blant annet det ordinære mathygieneregelverket, fôrregelverket og gjødselregelverket, men dette er ikke tema for denne veilederen.

Når animalske biprodukter skal benyttes i framstillingen av slike produkter, er det i regelverket definert et sluttpunkt for produktene under biproduktregelverket, og når produktet har passert sluttpunktet opphører biproduktregelverket å gjelde for produktet.

Produkter med sluttpunkt som følge av at de omfattes av annet regelverk er kosmetikk, medisinsk utstyr og legemidler til mennesker og dyr (forordning 1069/2009 artikkel 33).

I tillegg til avledede produkter i kategorien over åpner regelverket for at det kan fastsettes sluttpunkt for andre avledede produkter som ikke lenger representerer noen risiko for folke- eller dyrehelsen. Slikt sluttpunkt er fastsatt for biodiesel, bearbeidet kjæledyrfôr, tyggebein, huder og skinn, ull og hår, fjær og dun, samt pels (forordning 142/2011 artikkel 3). En forutsetning for at sluttpunktet kan anvendes er at produktene er bearbeidet i henhold til spesifikke krav i regelverket for hvert enkelt produkt.

Det er kun produkter som er opplistet i regelverket som har fått et definert sluttpunkt. Felles for alle produkter med sluttpunkt er at de ikke skal benyttes til fôr til matproduserende dyr eller spres på landområder hvor matproduserende dyr beiter. Regelverket åpner for at nye produkter kan omfattes av listen etter en søknadsprosess, men sluttpunkt vil aldri kunne påregnes for produkter som skal inngå i matkjeden.

Kaskaden (forordning 1069/2009 artiklene 36 til 40) krever at virksomheten enten kan dokumentere at de animalske materialene som er benyttet i produksjonen er av en trygg opprinnelse, at de har gjennomgått en trygg bearbeiding eller at de er beregnet på en bruk som anses trygg. Det fremgår av selve bestemmelsen at bruk som fôr til pelsdyr anses trygg Forordning 1069/2009 artikkel 36 bokstav a) punkt ii)).

Materialet skal være innsamlet og/eller bearbeidet i samsvar med regelverkets krav, hos en virksomhet som er godkjent eller registrert i samsvar med regelverkets krav.

Produkter basert på kjøttbenmel eller bearbeidede animalske proteiner må i tillegg blandes med en komponent som skal forhindre at produktene benyttes til fôr.

Mottakerlandet må være trygg på at avsenderlandet har gjennomført reglene, slik at virksomheter som ønsker å handle med animalske biprodukter har de samme pliktene som i mottakerlandet.

En absolutt forutsetning for samhandel er at materialet som ønskes utført eller innført er klassifisert, lagret, bearbeidet og transportert i henhold til kravene i regelverket.

Kravene er gjennomgått i kapitlene over, og handelsdokumentet er sentralt for å dokumentere opprinnelsen til varepartiet og samsvar med regelverket.

Ved utførsel av kategori 3-materiale i form av bearbeidet animalsk protein og kategori 1 og 2-materiale fra Norge til andre EØS-land, skal norske myndigheter underrette mottakerlandet om forsendelsen gjennom TRACES-systemet. Mottakerlandet skal underrette norske myndigheter om hver forsendelses ankomst gjennom det samme systemet og på den måten kan en spore forsendelsene ved en eventuell hendelse.

For visse typer materiale må den driftsansvarlige underrette både myndighetene i avsenderlandet og mottakerlandet om den ønskede forsendelsen og søke mottakerlandet om tillatelse til å innføre materialet til det aktuelle landet. Dette omfatter kategori 1 og 2 materiale, og mottakerlandet kan beslutte enten å godta forsendelsen med eller uten vilkår eller å avvise den. Før slikt materiale forlater virksomheten i Norge må derfor både Mattilsynet og kompetent myndighet i mottakerlandet kontaktes. Mattilsynets plikt til å underrette mottakerlandet gjennom TRACES-systemet vil inntre dersom mottakerlandet godtar forsendelsen og den faktisk skal transporteres til et annet EØS-land.

Hvilke produkter som er omfattet av dette kravet fremgår av vedlegg I til forskrift om veterinær grensekontroll.

Se forskrift om hvilke levende dyr og animalske produkter mv. som det skal gjennomføres veterinær grensekontroll av (lovdata.no)

Regelverket stiller et grunnleggende krav om at materiale som importeres eller bringes i transitt, enten samsvarer med de gjeldende kravene i EØS eller med vilkår som minst samsvarer med disse. Hvis importøren ikke kan dokumentere at bearbeidingskravene i EØS er fulgt, må vedkommende dokumentere at materialet er bearbeidet i henhold til krav som er minst like strenge som kravene i EØS.

For det første er det forbudt å importere eller føre i transitt ubearbeidet husdyrgjødsel, ubearbeidede fjær og bivoks i form av bikaker. Videre kan SRM kun importeres i samsvar med TSE-regelverket (forordning 999/2001) og animalske biprodukter som er blandet med, eller kontaminert med farlig avfall (kommisjonsbeslutning 2000/532), kun i samsvar med avfallsregelverket (forordning 1013/2006).

Kategori 1 og 2-materiale, som ikke skal til benyttes til avlede produkter opplistet i regelverket, kan kun importeres dersom regler for slik import er fastsatt i regelverket.

Regelverket legger opp til et grunnleggende skille mellom animalske biprodukter som skal benyttes i fôrkjeden og animalske biprodukter som ikke skal benyttes i fôrkjeden.

Animalske biprodukter som skal anvendes i fôrkjeden

Vilkårene for å importere materiale til bruk i mat-/fôrkjeden fremgår av en tabell tilknyttet gjennomføringsforordningen (forordning 142/2011 vedlegg XIV kapittel 1 tabell 1). Tabellen er inndelt slik at en i andre kolonne finner hvilket produkt en ønsker å importere, mens en i tredje kolonne finner hvilket krav til råmateriale som stilles. Avhengig av produkt vil det kunne variere om alle typer kategori 3 materiale kan benyttes eller ikke. I den fjerde kolonnen finner en vilkårene for import av den aktuelle typen animalsk materiale og hvordan det skal være bearbeidet før det skal kunne importeres. I femte kolonne er det henvist til hvilke tredjeland en kan importere det aktuelle produktet fra, mens det i sjette kolonne fremgår hvilket helsesertifikat en skal benytte ved import av det aktuelle produktet. I tabellen under ser du et eksempel:

Animalske biprodukter som skal anvendes utenfor fôrkjeden

Tilsvarende som for produkter som skal anvendes i fôrkjeden er det laget en liste med vilkår for import av animalske biprodukter til bruk utenfor fôrkjeden (forordning 142/2011 vedlegg XIV kapittel 2 tabell 2).

Eksempel under på krav for import av bearbeidet gjødsel:

Legg merke til at selv om regelverket har åpnet for at også kategori 2-materiale kan anvendes til fôring av blant annet pelsdyr, så er det ved import av produkter til slik bruk som hovedregel kun tillatt å importere materiale i kategori 3.

De animalske biproduktene som ønskes importert må ha opprinnelse i listeførte virksomheter i listeførte tredjeland. 

Forsendelsen må følges av handelsdokument og/eller hygienesertifikat og eventuelle erklæringer. 

Grensekontroll 

Før import av animalske biprodukter fra land utenfor EU/EØS til Norge, skal disse kontrolleres ved en veterinær grensekontrollstasjon. Driftsansvarlig plikter å melde ankomst av slike partier i rimelig tid før ankomst til aktuell grensekontrollstasjon. 

Reglene som definerer sluttpunkt for visse avledede produkter gjelder ikke ved import. Hvorvidt animalske biprodukter eller avledede produkter er omfattet av kravet om veterinærkontroll fremgår av kommisjonsbeslutning 2007/275/EF. 

Visse produkter er unntatt fra kravet om veterinærkontroll. Dette gjelder blant annet ull og hår som er behandlet ved en metode som sikrer at de ikke utgjør noen uakseptabel risiko. Driftsansvarlig har ansvar for å dokumentere at det aktuelle partiet som påstås fritatt fra kravet om veterinærkontroll er bearbeidet slik regelverket krever for å oppnå et slikt fritak. Slik dokumentasjon må kunne fremlegges for grensekontrollstasjonen hvor partiet ønskes innført. 

Det er viktig å være oppmerksom på at i det øyeblikk et parti er utført fra Norge til tredjeland, kan det ikke gjeninnføres til Norge uten at dette skjer via en veterinær grensekontrollstasjon godkjent for den aktuelle varetypen.

Samtidig gir animaliebiproduktforskriften begrensinger for hvilke animalske biprodukter og avledete produkter det er tillatt å eksportere ut av EØS (se forordning (EU) 1069/2009 art. 43):

1. Det er et overordnet forbud mot å eksportere animalske biprodukter som er beregnet på avfallsforbrenning eller deponering på fyllplass, uansett kategori.

2. Følgende er tillatt å eksportere:

• Kategori 3-materiale,
• Animalske biprodukter eller avledede produkter for bruk i biogass- eller komposteringsanlegg kun til tredjeland som er medlem i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD),
• Bearbeidet husdyrgjødsel*, 
• Organisk gjødsel, kompost eller råtnerester som ikke inneholder andre animalske biprodukter eller avledede produkter enn bearbeidet husdyrgjødsel*,
• Bearbeidet husdyrgjødsel som blandingskomponent i bearbeidet animalsk protein eller kjøttbeinmel av kategori 2-materiale*,
• Blodprodukter og halvfabrikater*.

*På vilkår som angitt i forordning 142/2011 vedlegg XIV kapittel V.

Mer om hvordan søke om helsesertifikat med forhåndsmelding.