Vurdering av ulike typer dokumentasjon
Regelverket for genmodifisert mat og fôr sier at godkjenningsplikt ikke gjelder ved utilsiktet eller teknisk uunngåelig tilstedeværelse av EU-godkjent genmodifisert materiale forutsatt at virksomheten kan dokumentere dette.
I praksis er dette et indirekte krav om at importør eller førstemottaker må kunne dokumentere at eventuelle forurensninger er av EU-godkjente varianter og er under grensen på 0,9 prosent, eller at de er risikovurdert av EFSA og funnet trygge (men ikke EU-godkjent) og er under grensen på 0,5 prosent.
Regelverket for såvarer krever fravær av GMO i all såvare som ikke har særlig godkjenning. Kravet om dokumentasjon på fravær av GMO er også her indirekte. Kravet til fravær av GMO i såvarer gir ikke unntak for forurensninger, og har derfor nulltoleranse.
Regelverkene krever ikke en spesifikk type dokumentasjon på fravær av genmodifisert materiale i risikoprodukter. Dokumentasjonen må imidlertid kunne bekrefte at varepartiet overholder regelverket.
For å ha verdi som bevis, bør dokumentasjonen være
- sporbar til det aktuelle varepartiet
- utstedt av en nøytral part
Det finnes i hovedsak følgende typer dokumentasjon:
- Identity Preserved (IP) og farm-to-fork dokumentasjon, med analyser og hygienekontroll fra alle ledd i varekjeden tilbake til sertifisert såvare – ofte akseptabel
- partispesifikke analysedokumenter - ofte akseptabel
- kvalitetssertifikater, for eksempel økologisertifikat (COI), Non-GMO Project Standard – varierende kvalitet
- bransjeretningslinjer med tilhørende analyser – varierende kvalitet
- partispesifikke erklæringer fra leverandør som viser til at et produkt oppfyller EU forordning 1829/2003 (0,9 % spormengdegrense) – som regel ikke akseptabel
- generelle erklæringer/garantier («vi bruker ikke GMO», «våre produkter inneholder ikke GMO» og liklnende) – ikke akseptabel
- risikovurderinger fra EFSA og/eller VKM – kan ikke brukes alene