Veileder om hold av griser

Dyrevelferd handler om hvordan det enkelte dyret selv opplever å ha det. Begrepet har mye til felles med ordet trivsel. Det er balansen mellom positive og negative følelser og opplevelser som bestemmer hvor god eller dårlig dyrevelferden er. Viktige forutsetninger for god dyrevelferd er at dyret har god fysisk funksjon, opplever minst mulig frykt og smerte og kan utfolde seg slik det naturlig har behov for.

I regelverket står det hvor god velferd dyr som minimum skal ha, og hva du må gjøre for å oppnå god nok dyrevelferd. Når minstekravene er oppfylt, er dyrevelferden akseptabel, men den er ikke optimal. Vi anbefaler generelt at du gjør mer for dyrevelferden enn det som strengt tatt er påbudt.

Hvert dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien mennesker har av dyret. Egenverdien innebærer at du skal behandle hvert dyr med omsorg og respekt, og som et individ, uansett hvilken status og rolle dyret har overfor deg. Ved valg av løsninger skal du legge stor vekt på dyrets eget beste.

Dyret skal behandles godt. Du skal sørge for at dyret får dekket sine naturlige behov, og at dyret får utøve atferd som er naturlig for det, slik at det trives.

Dyret skal også beskyttes mot fare for unødig smerte, stress, frykt og andre belastninger. Du må alltid vurdere risikoen for belastning og hva som kan og må gjøres for å unngå eller redusere belastningene.

De har ifølge dyrevelferdsloven et særlig ansvar for at dyra har god nok velferd. Å ha dyr i fangenskap kalles å holde dyr eller hold av dyr. Dyra og levemiljøet deres der de holdes, kalles et dyrehold.

Du som er dyreholder, skal sørge for at dyra dine holdes i samsvar med regelverket om dyrevelferd. Vær særlig oppmerksom på påbudene i dyrevelferdsloven om et godt levemiljø og godt tilsyn og stell.

Griser har for eksempel behov for å rote med trynet i underlaget, bygge rede før fødselen og regulere kroppstemperaturen ved å oppsøke varme eller avkjølende steder.

For å være en kompetent dyreholder må du ha

• reell kunnskap om dyra dine, dyrevelferd og regelverket
• ferdigheter og personlige egenskaper til å klare det praktiske dyrevelferdsarbeidet
• tid og penger til å gi dyra det de trenger
• gode holdninger og respekt for dyr
• evne til å oppfatte og forstå hvordan dyra har det (empati)

Du skal sørge for at dyra dine blir ivaretatt av tilstrekkelig mange personer. Hvis du ikke kan gjøre alt selv, må du få hjelp. Du har ansvar for at de som hjelper deg, er faglig kompetente. Dette ansvaret kan for eksempel dreie seg om

• å ha ansatt kompetent personell
• å overlate dyr til dyrepassere eller avløsere når du er fraværende
• å overlate til veterinærer å undersøke og behandle syke eller skadde dyr

Alle som har purker, og alle som leverer flere enn ti griser til slakt i året, skal delta i dyrevelferdsprogrammet for svin. I programmet stilles det krav om at du har dyrefaglig kompetanse om velferd for svin. Vi anbefaler å bruke programmet godt, slik at kompetansen øker og du får dokumentert kunnskap. Les om dyrevelferdsprogrammet hos Animalia (animalia.no).

Du må føre tilsyn med både dyra og levemiljøet deres. Tilsynet skal være så hyppig og grundig at du kan stelle dyra godt nok. Det skal også sørge for at du raskt oppdager forhold i levemiljøet som du må eller bør rette opp.

Hvert tilsyn skal omfatte alle grisene og levemiljøet i hele dyreholdet. Gå runden og vurder hver gruppe og – så langt som mulig – hver gris. Tilsynet skal være så grundig og tett på grisene at du kan oppdage griser som viser tegn på problemer. Du skal også kunne vurdere om grisene får nok drikkevann og fôr, om de har nok og riktig rotemateriale, om dyra og bingene er reine nok, og om liggeplassene er bekvemme.

Gi griser i sårbare tilstander hyppigere og grundigere tilsyn

Griser som er nyfødte, syke, skadde, som opptrer unormalt, eller som er høyt drektige, skal ha tilsyn flere ganger daglig. De bør vanligvis ha tilsyn flere enn to ganger i døgnet. Tilsynet med hver gris i sårbar tilstand skal dessuten være ekstra grundig. Jo mer akutt og risikofylt tilstanden er, desto hyppigere og grundigere må du se til grisen.

De sårbare grisene skal settes på et eget og egnet sted, for eksempel i en omsorgsbinge eller sykebinge. Skjerm dem fra de andre grisene hvis det er nødvendig. Tilsyn og stell blir enklere når grisene står i slike binger.

Alle dyr har behov for å drikke når de er tørste, og de har behov for drikke seg utørste når de drikker. Dyra skal derfor som hovedregel alltid ha lett tilgang til vann. De skal ha så mye vann tilgjengelig at hvert enkelt dyr kan drikke seg utørst.

For lite vann påfører dyra tørst, dehydrering, stress, økt sykdomsrisiko og kan i verste fall føre til død. Mangel på vann kan også bidra til at de ikke får i seg nok næring fra fôret.

Å drikke er naturlig atferd for dyra og noe de skal ha mulighet til å utøve fritt i levemiljøet. At dyra kan oppsøke en vannkilde og drikke seg utørste når de vil, er nødvendig for at de skal trives. Uten en slik mulighet er ikke levemiljøet godt nok. Hvis du holder dyr sammen, kan de ha behov for å drikke samtidig. 

Grisene skal ha vann av en akseptabel bakteriologisk og kjemisk kvalitet. For å kunne sikre hver av grisene nok vann av slik kvalitet bør du ha et automatisk vannsystem med drikkenipler, drikkekar eller en kombinasjon. Manuell vanning anbefales ikke dersom du har mer enn noen få griser.

Hvert sted der grisene kan drikke, kalles et drikkepunkt. Nipler montert rett over hverandre regnes som ett drikkepunkt. Griser drikker ofte samtidig, så det er nødvendig å ha mange drikkepunkter for å hindre trengsel og blokkering. Vi anbefaler at du aldri har bare ett drikkepunkt, selv ikke for griser som står alene.

Antall drikkepunkter må tilpasses antall griser og forholdene i fjøset. Du må vurdere temperatur, grisenes alder og tilstand, produksjonsstadium og fôrtypen. Grisene skal ha full tilgang til rent vann, også når de får våtfôr.

Drikkepunktene skal plasseres slik at grisene lett kommer til og får drikke i fred. Unngå å plassere punktene i hjørner. Sørg for at punktene står så langt fra hverandre at én gris ikke kan blokkere flere punkter. Høyden på drikkenipler- og kar må passe grisenes størrelse.

Ha riktig trykk på vannet, slik at grisene raskt får drukket seg utørste

Grisene skal kunne drikke seg utørste raskt, så vanntrykket må være høyt nok. For lavt trykk gjør at noen gir opp før de har drukket nok, mens andre kan bruke lang tid og hindre andre i å drikke.

Vannsystemet må ha kapasitet som dekker grisenes behov etter alder og tilstand. Vanntrykket bør være minst 0,5 liter per minutt for smågris og over 4 liter for purker som ammer.

Kontroller drikkepunktene, og se etter tegn til dehydrering

Du må kontrollere drikkepunktene daglig. Sjekk at vannet renner, og at trykket er riktig. Hold punktene hygieniske for å sikre at vannet er rent.

Følg med på tegn på vannmangel. Tegnene kan være gjentatte drikkeforsøk, krangling om drikkepunkter, redusert appetitt, forstoppelse, innsunkne øyne eller dårlig hudelastisitet. Også halebiting og bogsår kan være tegn på at grisene mangler vann.

Dyra skal ha fri tilgang på fôr eller fôres tilstrekkelig mange ganger hver dag. Uten nok og riktig fôr påføres dyra sult og næringsmangel. Det kan føre til stress, sykdom, avmagring og i verste fall død.

Fôret skal passe for dyrearten og det enkelte dyret. Det skal gi dyret den næringen det har naturlig behov for. En planteeter skal ha plantefôr. En alteter skal ha fôr med variert innhold. Et rovdyr skal ha fôr med animalsk protein. Avkom av pattedyr skal ha morsmelk.

For å fremme god velferd bør fôret om mulig gi dyra anledning til å utøve naturlig eteatferd. Drøvtyggende dyr har behov for å bruke mye tid på å spise fiberrikt grovfôr. Altetende dyr har ofte behov for å bruke tid på å søke etter ulike typer mat.

Fôret må også være av en type som tilfredsstiller dyras behov for å kjenne seg mette.

Dyr som holdes sammen, kan ha behov for å spise samtidig.

Velg riktig type fôr til grisene

Grisenes fôr skal være slik sammensatt at det dekker dyras behov under alle forhold. Alle avvente griser bør i tillegg til annet riktig fôr ha tilgang på tilstrekkelig mengde halm, høy eller annet fôr med høyt fiberinnhold som kan gi metthetsfølelse og tilfredsstille behovet for tygging. Slikt fiberrikt fôr er påbudt for purker, ungpurker og råner, men ikke hvis de har fri tilgang på annet fôr.

Smågriser skal som hovedregel kunne die purka til de er minst 28 dager gamle. Grisungene kan avvennes tidligere hvis en veterinær mener at purka av medisinske årsaker ikke bør amme mer.

Hvis naturlig amming er umulig, og avliving av smågrisene er eneste alternativ, kan du i stedet sørge for at de får melk gjennom en automatisk innretning. Smågrisene skal da – så langt det er mulig – ha råmelk de første timene etter fødselen. At smågrisene får melk tildelt automatisk, skal føres i dyreholdjournalen.

Gi grisene fôr ofte nok

Griser som er kjønnsmodne, skal fôres minst én gang daglig.

Purker som dier, skal fôres minst to ganger daglig. Det samme gjelder griser som ikke er kjønnsmodne.

Griser er altetende dyr som i naturen bruker mye av tiden sin på å lete etter mat. For å forebygge frustrasjon og sultfølelse anbefaler vi at griser som ikke har fri tilgang på fôr, får sin daglige fôrrasjon fordelt over flere måltider.

Sørg for at alle grisene får nok fôr i løpet av dagen

Alle grisene skal lett slippe til på fôringsplassen, og de skal lett kunne spise nok fôr hver dag. Dette gjelder uansett om grisene har fri tilgang på fôr hele dagen, fôres felles med begrenset mengder fôr eller fôres individuelt og datastyrt.

Antallet griser som kan dele en eteplass, er betinget av hvordan eteplassen er utformet, og om grisene kan drikke vann der (drikkepunkt). Jo mer funksjonell eteplassen er, desto flere griser kan dele den. Observer hvordan eteplassen fungerer i praksis, og om alle grisene slipper til og får spist nok.

Gi grisene plass til å spise samtidig

Griser som fôres felles med begrensede mengder fôr, skal kunne spise samtidig. Dette gjelder ikke griser som har fri tilgang på fôr, eller som fôres individuelt og datastyrt.

For at grisene skal kunne spise samtidig, må alle få plass ved fôrtroa samtidig. Fôrtroa må derfor være minst så bred som skulderbredden til grisene ganget med antallet griser i bingen.

Normal skulderbredde for griser framgår av denne tabellen:

Purker skal ha minst 45 centimeter plass ved fortrôa, mens ungpurker skal ha minst 35 centimeter.

Ikke fikser grisene unødvendig, heller ikke i forbindelse med fôring

Griser kan fikseres i forbindelse med fôring. Med fiksering menes at grisen får så begrenset bevegelsesfrihet at den ikke kan snu seg eller utføre annen naturlig atferd.

Å være fiksert er en belastning for grisen. Fiksering i forbindelse med fôring må derfor være nødvendig for å sikre at dyret får spise i fred og spiser nok.

Griser som fikseres, skal ikke være mer fiksert eller stå lenger fiksert enn nødvendig. Les mer om fiksering: Ikke fikser purker eller andre griser unødvendig .

God hygiene er nødvendig for at dyra skal trives, og for å beskytte dem mot unødige belastninger av å være våte og skitne.

Hensynet til hygiene skal derimot ikke hindre at dyr utendørs får mulighet til å utfolde seg naturlig og for eksempel oppsøker våte eller gjørmete omgivelser for å avkjøle seg.

Les mer om renhold i levemiljøet .

Purkene og ungpurkene skal rengjøres før de settes i fødebingene.

Mye sykdom og skade kan unngås ved å gi dyra et godt levemiljø og godt tilsyn og stell. I tillegg må du gjennomføre målrettede tiltak for å hindre smitte og andre forhold som kan føre til sykdom og skader hos dyra. Helseundersøkelser og vaksinering er eksempler på slike forebyggende tiltak.

Du skal hindre at smittsomme sykdommer spres i og ut av dyreholdet.

Dyrehelse og dyresykdommer

Du skal hindre at helsetilstanden til syke og skadde dyr forverres. Hvis et dyr blir sykt eller skadd, skal du sikre at det gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig. Det betyr at du skal kunne vurdere om dyret er sykt eller skadd, og om det trenger veterinærhjelp.

Hvis du skal behandle dyr med legemidler, regnes du som veterinærens medhjelper. Du må utføre behandlingen slik veterinæren har lært deg at det skal gjøres, og følge veterinærens instrukser nøye. Hvis du er i tvil om behandlingen, kontakt veterinæren.

Du bør bruke dine egne nedtegnelser over behandlinger og døde griser for å undersøke når enkelthendelser går over til å bli et gjentakende eller vedvarende problem. Hvis det utvikler seg slik, må du forbedre levemiljøet, tilsynet og stellet av dyra. Du må også gjennomføre særskilte forebyggende tiltak eller ha en plan om å gjennomføre tiltak i samråd med veterinær eller rådgiver. Du bør ta imot all hjelp du kan få gjennom dyrevelferdsprogrammet.

Inspiser grisenes klauver regelmessig, og beskjær dem ved behov. Klauvstellet er viktig både for å forebygge halthet og for å gi dyra velvære og mulighet for naturlig atferd.

Du må overvåke parasittbelastningen. Hvis det er nødvendig, skal du behandle grisene mot parasitter.

Du skal gjøre nødvendige tiltak for å forebygge blant annet liggesår, halesår og sår på framknær hos spedgris.

Sørg for at det syke eller skadde dyret får forsvarlig behandling så raskt som mulig, eller at det avlives. Hvis dyret er hardt skadd eller lider mye, og det ikke kan behandles forsvarlig innen kort tid, skal det avlives.

Hvis du ikke selv er kompetent til å vurdere tilfellet forsvarlig, må du kontakte noen som er kompetent, gjerne en veterinær. Hvis tilstanden til dyret forverres eller ikke blir bedre innen kort tid, skal du uansett kontakte veterinær. Veterinæren undersøker dyret, stiller diagnose og anbefaler en behandling. Du bør følge anbefalingen.

Du skal føre ekstra godt tilsyn med det syke eller skadde dyret, og du skal stelle det ekstra godt. Syke og skadde dyr har særlig behov for hvile, trygghet og god hygiene. Du skal sørge for at dyret får dekket disse behovene i levemiljøet. Dyret skal skjermes fra andre dyr hvis det er til det syke eller skadde dyrets beste.

Du bør ha et system som gir god oversikt over de registrerte opplysningene og viser utviklingen over tid. Dermed kan du bruke opplysningene i det forebyggende helsearbeidet. Opplysningene skal oppbevares i minimum tre år.

Du bør bruke etablerte systemer som er tilknyttet dyrevelferdsprogrammet. Disse systemene gjør det enklere for deg å holde oversikt over tilstanden i dyreholdet ditt.

Både avlivingen og håndteringen av dyra som skal avlives, skal være dyrevelferdsmessig forsvarlig. Dyret skal håndteres skånsomt og rolig, holdes i ro og bedøves og avlives med egnet og vedlikeholdt utstyr.

Den som avliver, skal sikre at dyret er bevisstløst når døden inntrer. Dyret må derfor enten bedøves før det avlives, eller det må avlives med en metode som gir umiddelbart bevissthetstap.

Dyret skal uansett aldri våkne opp igjen etter at det har mistet bevisstheten. Den som avliver, må kontrollere at dyret er bevisstløst, og at det til slutt er dødt.

En vanlig metode for produksjonsdyr er å bedøve dyret ved hjelp av boltepistol mot hodet. Så kuttes halspulsårene, slik at dyret avbløs. Dyret dør da av blodtapet mens det fortsatt er bevisstløst. Andre metoder i slakterier er gass og elektrisk støt, også etterfulgt av avblødning.

En vanlig metode for selskapsdyr er at en veterinær først injiserer et bedøvende legemiddel i dyret. Når og mens dyret er bevisstløst, injiserer veterinæren en dose som gjør at dyret dør.

Metodene som brukes til å bedøve og avlive dyret, skal være utprøvd og egnet for dyrearten. De må også være tillatt å bruke etter regelverket om avliving.

Slik kan du avlive produksjonsdyr utanfor slakteri

Spesielt om avliving i nødsituasjoner

Nødsituasjoner er akutte og alvorlige situasjoner, der hensynet til dyrevelferden tilsier at dyret må avlives straks. Dette kan for eksempel være at dyr er skadd etter trafikkulykke, naturkatastrofe, ulykke på beite, brann eller lignende.

I en nødsituasjon kan du avlive dyr på andre måter enn under vanlige omstendigheter. Hvis du har flere metoder tilgjengelig i situasjonen, skal du velge den som er mest effektiv og skånsom. At produksjonsdyr må avlives i dyreholdet på grunn av sykdom eller skade, er vanligvis ikke en nødsituasjon.

Penetrerende boltepistol

Du kan bruke boltepistol til å bedøve alle slags griser, unntatt nyfødte griser. Bolten skal treffe på en slik måte at den gjør alvorlig og uopprettelig skade på hjernen. På grunn av anatomiske forhold er det vanskeligere å treffe riktig med boltepistolen på griser sammenliknet med for eksempel storfe. Metoden krever derfor spesielt god teknikk, og du bør ta særskilte kurs eller annen opplæring før du bruker denne bedøvelsesmetoden i dyreholdet ditt.

Når dyret er bedøvd med boltepistol, må du straks avlive dyret ved å avblø det. Hvis du skal avlive mer enn én gris, må du avblø hvert dyr før du bedøver det neste dyret.

Hagle og rifle

Du kan bruke hagle eller rifle til å bedøve og avlive alle slags griser. Grisen skal skytes i hodet, slik at det oppstår alvorlig og uopprettelig skade på hjernen. Den skal ikke skytes i nakken eller brystet. På grunn av anatomiske forhold er det vanskeligere å treffe riktig på griser sammenlignet med for eksempel storfe. Sørg derfor for at du har fått god opplæring før du bruker denne metoden.

Hvis du bruker hagle, trenger du ikke å avblø. Se informasjon om vilkår for denne metoden her: Slik kan du avlive produksjonsdyr utanfor slakteri

Slag mot hodet

Du kan bedøve smågriser med slag mot hodet, men bare hvis grisen veier mindre enn 5 kg. Slaget må være så hardt og velrettet at det forårsaker alvorlig skade på hjernen, og det må skje på første forsøk. Du må ramme hodet på riktig sted og med stor kraft. Slaget må påføres kontant og uten å nøle.

Etter at du har kontrollert at grisen er slått bevisstløs, må du straks avblø den. Hvis du skal avlive mer enn én gris, må du avblø hvert dyr før du bedøver den neste.

For å bedøve smågriser kan du bruke en ikke-penetrerende boltepistol eller et annet egnet redskap, som treklubbe, jernstang, håndslegge eller øksehode. Du kan også slå hodet til smågrisen mot et hardt underlag, men dette er ikke en anbefalt metode.

En ikke-penetrerende boltepistol anbefales fremfor andre redskaper fordi den er laget for formålet og derfor er tryggere å bruke. Boltepistolen som du bruker, må fungere, være vedlikeholdt og brukes i samsvar med produsentens anvisninger.

Smågris yngre enn tre dager behøver ikke avbløs. Dette gjelder bare dersom hodet er helt ødelagt etter slaget.

Avblødning

Du skal avblø grisen ved å skjære gjennom begge halspulsårene eller blodkarene som halspulsårene løper ut fra. Sørg for at du har nødvendig kompetanse til å gjøre dette på riktig måte.

Heller ikke amputering eller annen fjerning av kroppsdeler er tillatt uten særlig grunn. Med kroppsdeler menes i denne sammenhengen hele eller deler av vev som ikke vokser ut igjen, eller vev som inneholder blodkar eller nervetråder.

Horn, tenner og nebb regnes i sin helhet som kroppsdeler. Følelsesløse deler av hår, fjær, klør, klauver og hover regnes derimot ikke som kroppsdeler og kan derfor klippes eller skjæres i uten særlig grunn. Gevir er en kroppsdel så lenge det er dekket av hud (bast), men kan kappes uten særlig grunn etter at basten har begynt å falle av.

Inngrep kan alltid utføres hvis det er forsvarlig grunn til å utføre inngrepet ut fra hensynet til dyrets helse. Dette er inngrep som utføres for å undersøke, diagnostisere og behandle syke og skadde dyr. Inngrep av slike medisinske grunner må utføres av veterinær, og det er veterinæren som vurderer og avgjør om det er forsvarlig grunn til å gjøre det.

Det er ikke tillatt å ta ut vevsprøver fra dyr hvis prøvene bare skal brukes i avlsarbeid eller til andre formål som ikke handler om dyrets egen helse.

Inngrep for å utføre forsvarlig merking av dyr er også tillatt. Det skal brukes forsvarlige merkemetoder som ikke påfører dyret atferdsmessige begrensninger eller unødige belastninger.

Veterinærer kan injisere mikrochipmerker under huden på dyr. Bønder kan feste øremerker på storfe, griser, sauer og geiter. Samiske reineiere kan merke tamrein ved å skjære vekk deler av ørekantene.

Dyr med anlegg for horn kan avhornes selv om det ikke er medisinsk grunn til det. Det kan skje bare hvis det er nødvendig ut fra hensyn til dyrevelferd eller av andre særlige grunner. Inngrepet kan være nødvendig for å beskytte dyret selv eller andre dyr mot skade. Det kan også være nødvendig av hensyn til sikkerheten for mennesker som skal håndtere dyra.

Avhorning må utføres av veterinær, og det må skje før horna ha begynt å vokse ut.

Dyr kan kastreres eller steriliseres selv om det ikke er medisinsk grunn til det. Det kan skje bare hvis det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner. Inngrepet kan være nødvendig av hensyn til dyret selv eller av hensyn til det dyret skal brukes til. Kastrering og sterilisering må utføres av veterinær, og det er veterinæren som avgjør om inngrepet kan utføres.

Inngrep som ikke er tillatt i loven, kan tillates i forskriftene om dyrevelferd.

Veterinærens ansvar

Veterinæren har et selvstendig faglig ansvar for inngrepet og plikt til å utøve forsvarlig virksomhet. Inngrepet skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.

Mange inngrep er smertefulle, og veterinæren skal da gi dyret nødvendige legemidler for å bedøve og lindre smerten.

Les mer om merking og sporbarhet her: Øremerking av svin

Hanngriser kan kastreres rutinemessig. Grunnen til at dette er tillatt, er primært behovet for å unngå rånelukt av kjøttet. Inngrepet må utføres av veterinær, og grisen må være yngre enn fire uker.

Det er tillatt å utføre noen inngrep på tennene til smågriser og råner uten medisinsk grunn.

File eller kutte tennene til smågriser

Tennene til smågrisene kan files eller kuttes, men ikke klippes. Du kan utføre inngrepet selv hvis du har nødvendig kompetanse og utstyr til det. Dette kan du bare gjøre når det er et særskilt behov for å beskytte purka og de andre grisungene mot skader fra tennene. Du kan altså ikke utføre inngrepet rutinemessig, bare når det oppstår problemer med skader i et kull.

Smågrisene må være yngre enn sju dager. Du skal bruke et egnet redskap som fil, sag eller kniv. Sørg for at tannflata er jevn etter inngrepet, og fil eller kutt ikke så mye at det åpnes til tannkanalen.

Redusere lengden på hjørnetennene hos råner

Lengden på hjørnetennene hos råner kan reduseres. Dette kan du bare gjøre når inngrepet er nødvendig for å unngå skader på andre dyr eller på dem som håndterer rånen. Hvis det er nødvendig å bedøve rånen, skal inngrepet utføres av veterinær. Reduseringen kan utføres ved hjelp av fil eller sag, ikke tang. Unngå at tanna sprekker, og at tannkanalen åpnes.

Du skal sørge for at driftsformen, metodene, utstyret og de tekniske løsningene er egnet til å ivareta hensynet til dyras velferd. Det er ditt ansvar at konstruksjoner, innredning og utstyr er i orden.

Du skal sørge for godt vedlikehold og gjøre nødvendige endringer for å overholde regelverket. Materialer og innredning skal ikke kunne påføre dyra skader, og det skal kunne rengjøres og desinfiseres.

Griser kan ikke holdes over andre dyr i samme rom.

Du kan ikke bruke elektrisk strøm for å avgrense grisenes oppholdsplass innendørs.

Du skal bruke tekniske løsninger for utgjødsling og gjødselhåndtering som gjør det mulig å gi grisene nok strø.

I fjøs som er bygd etter 1. januar 2011, skal forbindelsen mellom dyrerom og gjødsellager være utformet slik at gjødselgassforgiftning ikke oppstår.

Planlegg godt hvis du skal bygge nytt fjøs eller ominnrede fjøset 

Du har ansvaret for at dyras levemiljø oppfyller regelverket. Dette gjelder selv om du bestiller varer og tjenester fra andre, for eksempel når du bygger nytt eller ominnreder fjøset. Derfor bør du allerede på planleggingsstadiet forsikre deg om at planløsningen, utstyret og innredningen du velger, er egnet av hensyn til dyrevelferd og oppfyller gjeldende krav.

Forskriften om hold av svin er over tjue år gammel og inneholder minimumsregler om levemiljø som ikke lenger er i tråd med oppdatert kunnskap om dyrevelferd. Stortinget behandlet meldingen om dyrevelferd i 2025 og bestemte da at dyras atferdsbehov skal ivaretas i større grad i framtidens driftssystemer. Dette gjelder særlig grisenes behov for plass, liggeunderlag og muligheter for å utfolde seg.

Vi oppfordrer deg til å bygge for framtiden og velge løsninger som bidrar til å utvikle landbruket i tråd med de politiske forventningene. Les stortingsmeldingen her: Meld. St. 8 (2024–2025) Dyrevelferd.

Ventilasjon, støv, støy, temperatur, luftfuktighet og gasskonsentrasjoner skal holdes innenfor grenser som ikke er skadelig for dyra

Systemene dine for ventilasjon og gjødselhåndtering skal forhindre skadelige konsentrasjoner av gjødselgasser.

Du skal ha en løsning for nødventilasjon i tilfelle det mekaniske anlegget svikter og ventilasjonen dermed ikke er tilstrekkelig.

Du skal også ha et alarmsystem som er knyttet til det mekaniske ventilasjonsanlegget.

Overvåk alle faktorer som påvirker temperaturen og luftkvaliteten

For å sikre et godt inneklima må du overvåke lufttemperaturen, lufthastigheten, den relative luftfuktigheten og temperaturen på flatene rundt dyra. Du må også overvåke innholdet av gasser, støv og mikroorganismer i lufta. Dette er særlig viktig i isolerte dyrerom med klimaregulering.

Både dagslys fra vinduer og kunstig belysning må til for at levemiljøet for i tilholdsrommet skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel for dyra. Dyra skal også skjermes mot lys for å ha mulighet for hvile.

Lysintensiteten der grisene er, skal være minst 75 lux i minst åtte timer hver dag. Bruk kunstig belysning når det naturlige lyset gjennom vinduene ikke strekker til.

Plasser lyskildene slik at de gir godt arbeidslys og ikke er til ubehag for dyra.

Lyset skal ikke stå på døgnet rundt. Grisene trenger en mørkeperiode for å hvile om natta. Du kan likevel bruke varmelamper til smågris og svakt orienteringslys når det trengs.

Plutselig støy er skremmende for de fleste dyr, og det kan dermed innebære fare som du må beskytte dem mot.

Vedvarende støy kan føre til at dyra blir overstimulerte, stresset, frustrerte og belastet på andre måter. Dyra kan for eksempel få vanskeligheter med å kommunisere ved hjelp av egne lyder.

Unngå varig støy på over 65 dB. Sørg for at vifter og andre lydkilder samlet sett holder seg under denne desibel-grensen for alle dyra.

Du må vedlikeholde innredningen og utstyret som bidrar til støy for dyra, slik at det ikke lager mer støy enn nødvendig.

God hygiene i levemiljøet gjør det enklere for deg å holde dyra tørre, rene og friske. Det bidrar også til et godt inneklima og arbeidsmiljø.

Hold liggeplassen tørr og ren, og bruk strø for å holde grisene tørre og rene

Du skal holde liggeplassen til grisene tørr og ren.

Det skal alltid være strø på liggeplassen. Dette gjelder selv om du klarer å holde grisene tørre og rene uten å bruke strø, og selv om du bruker talle eller matter for å gjøre liggeplassen bekvem.

Du skal bruke så mye strø som er nødvendig for å holde grisene tørre og rene. Hvor mye strø du må bruke for å holde grisene tørre og rene, avhenger blant annet av typen strø, atferden til dyra og utformingen av bingene. Bingene skal være utformet slik at du kan bruke nok strø.

Hvis strø også er nødvendig for å gjøre liggeplassen bekvem, må du bruke mer strø enn det som trengs for å holde den tørr og ren. Les om liggeplass .

Fjern gjødsel hver dag

Du skal fjerne gjødsel fra fjøset hver dag. Det behøver du derimot ikke hvis grisene går på talle eller djupstrø, eller hvis du har bingeløsninger med liggebåser. Du skal fjerne og lagre gjødsel på en hygienisk og helsemessig forsvarlig måte.

Tekniske løsninger for å fjerne og håndtere gjødsel skal ikke hindre at grisene får nok strø og nok aktivitets- og rotemateriale.

Gjør det som er nødvendig for å hindre at det er skadelige mengder av gjødselgass der grisene er. I nyere fjøs skal forbindelsen til gjødsellageret være utformet for å hindre at griser og mennesker blir gjødselgassforgiften.

Hvis liggeplassen ikke er dekket av talle eller djupstrø, må golvet være tett. På gjødselområdet, som skal være skilt fra liggeplassen, kan det være spaltegolv (drenerende golv). Golvet som grisene går på, skal være plant og ha en overflate som ikke er glatt.

Du kan bruke talle eller matter for å gjøre liggeplassen bekvem for grisene. Du kan også gjøre det bekvemt nok ved hjelp av strø rett på golvet. Dersom du bare bruker strø som liggeunderlag, må du bruke mer enn det som skal til for å holde grisene tørre og rene. Det er ikke bekvemt nok for grisene å ligge på golvet med bare et tynt lag strø. Hvor mye mer du må strø, avhenger særlig av

• hvor tunge grisene er
• hvilken tilstand grisene er i
• hvor mange griser du har i bingen
• hvor aktive grisene er
• hva slags type strø du bruker
• hvordan bingen er konstruert

Strø isolerer og bidrar til passe temperatur på liggeplassen. Varmekabler i golvet kan gjøre det mindre aktuelt å strø for temperaturens del. Det skal likevel alltid være nok strø til å gjøre liggeplassen bekvem.

Jo mer strø det er på liggeplassen, desto mer bekvemt blir det for grisene, og desto bedre blir dyrevelferden. Vi anbefaler deg derfor å bruke mye strø, gjerne så mye at det kan kalles djupstrø.

Alle grisene skal uten problemer kunne ligge på liggeplassen samtidig. Hver gris skal kunne legge seg, hvile og reise seg normalt. Du må altså passe på at det ikke er for mange griser i bingen, at liggeplassen er stor nok, og at hele liggeplassen er i orden.

Mengden strø i fødebingen skal dekke behovet høydrektige, fødende, ammende og diende griser har for bekvemme liggeplasser. Underlaget i fødebingen skal beskytte smågrisene mot skader og forebygge bogsår/skuldersår.

• Sykdom og skader hos smågriser
• Bogsår

Rikelig med strø betyr at du må bruke mer strø i fødebingene enn det som kreves for å oppfylle påbudet om bekvem liggeplass i vanlige binger. Hvis du bruker underlag som talle eller matter i fødebingen, trenger du ikke å bruke like mye strø som hvis grisene ligger rett på golvet.

Aktivitets- og rotemateriale er viktig for å dekke grisens naturlige behov og atferd. Undersøkende atferd og matsøk er medfødt. Griser har behov for å utføre denne atferden fra tidlig alder, selv når de får tilstrekkelig med fôr.

Materiale som stimulerer grisenes naturlige atferd og aktiviserer dem forebygger kjedsomhet og frustrasjon hos dyra. Dette bidrar til bedre mental helse og velferd og kan redusere forekomsten av halebiting og annen negativ atferd.

Hvor stor positiv effekt grisen har av rotematerialet, avhenger av hvilket rotemateriale den får. Jo mer variert, formbart og spiselig rotematerialet er, desto bedre effekt gir det på atferden og trivselen til grisen.

For at noe skal kunne fungere som aktivitets- og rotemateriale, må grisene kunne

• snuse i det eller ete, svelge og fordøye det
• bite i og tygge på det
• undersøke og rote rundt i det
• manipulere, flytte og endre utseendet og strukturen på det

Se denne veiledningsvideoen om aktivitets- og rotemateriale:

Gi grisene materiale som alene eller til sammen har alle nødvendige egenskaper

Tabellen viser noen vanlige typer aktivitets- og rotemateriale. Den angir også hvor egnet materialet er basert på hvor mange egenskaper det oppfyller, og hva det eventuelt må suppleres med for at grisene skal få dekket behovene sine.

Hvis strø er ett av aktivitets- og rotematerialene, må du bruke mer strø enn det som er påbudt på liggeplassen. Les mer om liggeplass .

Gi grisene tilstrekkelig mye materiale ofte nok og på riktig måte

Du skal gi grisene så mye materiale og fylle på så ofte at hver gris kan bruke materialet gjennom hele dagen. Varier materialet, og fyll på ofte nok for å stimulere og motivere grisene til å opprettholde og øke aktiviteten i bingen. Sørg for at materialet alltid er innenfor grisenes rekkevidde, og at de kan flytte på det og bearbeide det med munnen. Pass også på at materialet er og holder seg rent og trygt for grisene.

Observer grisene og vurder om og hvordan materialet fungerer

Du må observere grisene og atferden deres for å vurdere hvordan materialet fungerer. Tell de grisene som blir aktivisert av materialet. Hvis bare én av fem griser blir aktivisert av et materiale, bør du gi grisene et bedre materiale. Hvis to av fem griser blir aktivisert av materialet, bør du vurdere om du må gi mer materiale.

Legg også merke til griser som

• biter i innredningen, haler eller ører på andre griser, eller noe annet
• roter i og manipulerer gjødsel i bingen
• konkurrerer eller slåss om materialet
• over tid ikke aktiviseres noe særlig av materialet

Dersom du ser at mange av grisene oppfører seg slik, tyder det på at de ikke har nok egnet materiale.

Hvis du oppdager bitt på haler eller alvorlige hudskader, bør du forbedre rutinene for bruk av aktivitets- og rotemateriale. Vær oppmerksom på at forhold som for høy dyretetthet, for lite eller feil fôr og dårlig inneklima også kan forårsake slike atferdsproblemer eller skader.

Purker og ungpurker har et naturlig og sterkt behov for å bygge rede før de skal føde. Hvis de ikke får utløp for dette atferdsbehovet, blir de stresset og frustrerte. Når purka eller ungpurka har god tilgang til redebyggingsmateriale, blir hun roligere under fødselen, fødselen går raskere, og flere smågriser overlever.

Begynn å gi redebyggingsmateriale minst tre dager før fødselen antas å starte

Du skal begynne å gi purka eller ungpurka materialet senest tre dager før du antar at fødselen starter. Det gjelder selv om purka eller ungpurka ikke begynner å bygge rede så tidlig.

Gi mest mulig naturlig og passende materiale

Du bør gi materiale som ligner på det purka ville funnet og brukt i naturen, slik som halm, blader og kvister. Det er passende materiale. For å unngå å framkalle sykdom må materialet være fritt for mugg. Det bør også støve lite.

Strø og torv er vanskelig å bygge rede med, så det er som regel ikke passende materiale. Du kan derimot bruke strø og torv hvis det er

• så store mengder at purka kan grave i det
• gitt i kombinasjon med passende materialer

Du kan ikke bruke fuktig ensilasje. Det vil ikke sikre en tørr liggeplass og er derfor ikke passende materiale.

Gi en god mengde redebyggingsmateriale

Du skal gi så mye materiale at purka eller ungpurka rekker å få tilfredsstilt behovet sitt før hun begynner å føde. Redebyggingsatferden varierer fra individ til individ. Du bør uansett ta høyde for et stort behov og la purka eller ungpurka få forsyne seg med så mye materiale hun selv vil.

Materialer som purka spiser opp, eller som må fjernes fordi det er blitt vått eller møkkete, må du erstatte med nytt og friskt materiale. Mengden materiale skal holdes ved like helt fram til fødselen starter.

Kontakten virker stimulerende for disse dyra og gjør levemiljøet bedre. Andre dyrearter kan ha behov for å skjermes fra kontakt med andre. Du må kjenne til dyras behov og sørge for at de blir dekket.

For noen dyrearter er sosial kontakt med artsfrender påbudt i forskrifter.

Avvente smågriser, slaktegriser og avlsgriser skal som hovedregel holdes i grupper. Gruppene skal være stabile, og du skal unngå å flytte og blande grisene med griser fra andre grupper så langt det er mulig.

Purker og ungpurker skal som hovedregel holdes i grupper. Dyra kan holdes enkeltvis fra én uke før forventet fødsel. Det er også tillatt å holde dem enkeltvis i inntil fire uker etter at de er paret eller inseminert, men dette er ikke en anbefalt driftsmåte.

Hvis du har færre enn ti purker eller ungpurker, tillater forskriften at du holder dem hver for seg (i enkeltbinger) permanent. Vi anbefaler likevel ikke at du oppstaller dyra på denne måten.

Råner kan og bør holdes i enkeltbinger av hensyn til egen og andre grisers sikkerhet. Rånene skal likevel kunne høre lukte og se andre griser.

Du kan begrense hvor mye plass dyra kan bevege seg på, men bevegelsesfriheten skal ikke hindres mer enn nødvendig. Dyr skal ikke fikseres eller på annen måte holdes med svært begrensa mulighet for bevegelse. Dette er likevel tillatt i noen tilfeller når det er nødvendig for å stelle dyret eller utføre andre nødvendige handlinger.

Hver gris skal altså ha god nok plass til å røre på seg og utføre atferd som er naturlig for griser. Det skal også være nok plass der grisene ligger til at de kan få dekt det naturlige behovet for å hvile sammen.

For å kunne bevege seg fritt og utøve normal atferd behøver grisene nok fritt areal. Med fritt areal menes areal som ikke begrenses av fôringsautomater, bingeskiller eller annet teknisk utstyr. Utform derfor arealet slik at grisene ikke blir unødvendig hindret, for eksempel når de løper og leker.

Pass på at smågriser, slaktegriser og avlsgriser har nok plass etter størrelsen

Smågriser i fødebinger skal ha god plass til å die. De skal også ha en egen plass i fødebingen, der de er beskyttet mot purka.

Avvente smågriser, slaktegriser og avlsgriser som holdes i grupper, skal som minimum ha plass som er stor nok etter vektklassen. Du skal sørge for at arealet per gris økes så mye som nødvendig etter hvert som grisene vokser.

Pass på at purker og ungpurker har nok plass – i både fellesbinger og fødebinger

Purker og ungpurker skal ha plass etter hvor mange de er i bingen. Purker skal ha noe mer plass enn ungpurker. Utover det betyr ikke størrelse og vekt noe. Små purker og ungpurker skal altså ha like stor plass som de store.

I tillegg til at det frie arealet skal ha en viss størrelse, må du passe på at arealet på liggeplassen er stort nok, at den korteste siden på bingen er lang nok, og at eteplassen per purke eller ungpurke er bred nok.

Purker og ungpurker skal lett kunne snu seg på liggearealer. Det gjelder også i gangene bak fôringsbåsene. Disse gangene skal være minst 2 meter brede.

I fødebingene skal totalarealet være minst 6 kvadratmeter, og den korteste siden skal være minst 1,8 meter bred.

Pass på at rånen har nok plass

En råne skal ha et areal på minst 6 kvadratmeter å bevege seg fritt på. Dette gjelder uansett størrelsen på rånen, men arealet skal uansett være så langt og bredt at rånen lett kan snu seg.

Minstearealet skal økes til 10 kvadratmeter hvis bingen også skal brukes til paring.

Du kan fôre griser i en fôringsbås eller fiksere dem på annen måte i forbindelse med fôring. Dette må være nødvendig for å sikre at grisene får spise i fred. Fikseringen kan vare i en kort periode, fra fôringen starter til fôret er spist opp.

Du kan fiksere griser for at en veterinær skal kunne undersøke og behandle dem forsvarlig. Det samme gjelder purker og ungpurker som skal insemineres. Det kan være nødvendig å fiksere spesielt urolige griser både av hensyn til sikkerheten til personellet, og av praktiske hensyn for å få jobben gjort. Fikseringen skal opphøre så snart undersøkelsen, behandlingen eller insemineringen er utført.

Brunstige purker og ungpurker som er spesielt urolige, kan fikseres. Fikseringen skal opphøre så snart purka eller ungpurka er rolig og senest når brunsten er over.

Purker som er spesielt urolige eller aggressive etter fødsel, kan fikseres. Fikseringen kan skje fra fødselen og så lenge purka er så urolig eller aggressiv. Du kan ikke fiksere før fødselen eller lenger enn sju dager etter fødselen. 

Dyra skal blant annet beskyttes mot brann. Vi anbefaler å ha brannalarmanlegg og brannslukkingsutstyr der dyr holdes innendørs, også i dyrehold der det ikke er påbudt.

Fjøs og andre bygninger for dyr skal være konstruert og innredet for å unngå at det oppstår brann, og at brann kan spres i bygningen. Alle dyrerom i driftsbygninger bør være konstruert som egne brannseksjoner.

Det skal være mulig å evakuere dyra i tilfelle brann. Godt renhold og vedlikehold bidrar også til beskyttelse mot brann.

Tenk over og ha en plan for hvordan du slukker branntilløp, og hvordan du evakuerer dyra hvis det blir brann. Hvis dyreholdet er utsatt for rasfare eller fare for andre naturkatastrofer, bør du ha en beredskapsplan som sikrer at dyra blir tatt hånd om på best mulig måte.

Dyr som holdes utendørs, skal beskyttes mot uvær, rovdyr, biltrafikk og andre farer i området. Les om farene på beite og plikten til å beskytte beitedyr her: Dyrevelferd på beite.

Brannsikkerhet er nærmere regulert i forskriftene om dyrevelferd.

Påbud om brannalarm og andre sikkerhetstiltak i bygninger følger også av byggteknisk forskrift (TEK17), som er fastsatt med hjemmel i plan- og bygningsloven. Strengere regler som er gjeldende i byggteknisk forskrift, går foran mindre strenge regler i forskriftene om dyrevelferd.

Byggteknisk forskrift (TEK17) med veiledning

Landbruket har en egen brannvernkomite som veileder om brannsikkerhet: Landbrukets Brannvernkomité (lbk.no) 

Les også om brannsikkerhet på nettsidene til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (dsb.no).

Om og i hvilken grad dyr skal luftes eller ha tilgang til uteområder, varierer mellom dyreartene. Noen dyrearter, som for eksempel hunder, skal luftes hver dag. Beitedyr skal holdes ute i perioder. Andre dyrearter, som for eksempel griser, høns og små selskapsdyr, kan holdes innendørs hele livet.

Dyr som holdes utendørs, skal som hovedregel ha adgang til et egnet og trygt tilholdsrom. Hva slags tilholdsrom som er egnet, varierer fra dyreart til dyreart.

Dyr som beiter, kan derimot holdes uten adgang til tilholdsrom i normal beiteperiode for dyrearten.

Tilgang til uteområder gir grisene større plass og mulighet for naturlig atferd

Griser som har tilgang til et uteområde, har større plass til aktivitet. De kan lete etter mat, gjørmebade og få tilfredsstilt andre viktige atferdsbehov i større grad enn når de er inne.

Uteområdet kan helt eller delvis tilfredsstille påbudet om aktivitets- og rotemateriale. Jord og sand kan for eksempel være egnet som rotemateriale, men ikke hvis bakken er for hard på grunn av frost. Vegetasjon tilfredsstiller ofte krav til aktivisering, men bare når det er tilgjengelig for alle dyra hele tiden. Du må supplere med egnet materiale når utearealet ikke oppfyller kravene til aktivisering og roting.

Aktivitets- og rotemateriale

Utedrift stiller særlige krav til deg som dyreholder

Utedrift betyr driftsformer hvor dyras aktivitets- og fôringsområder er utendørs. Dette er i praksis når grisene ikke har tilgang til et vanlig fjøs, men i stedet har tilgang til uthus, skur eller såkalte hytter. Det er egne regler om levemiljøet for griser som holdes på denne måten, siden tradisjonelle løsninger i innendørs hold er lite relevante.

Utearealet skal være egnet for formålet og sikret mot farer

Hvis du holder grisene i fjøs med tilgang til uteområder, er det ingen spesielle krav til uteområdet, ut over at det ikke må være skadelig eller farlig for dyra. Sørg for at grisene ikke kan skade seg på rester av gjerder, plastsøppel, spiker, metalldeler eller annet skrot, og at terrenget er egna for griser.

Ved utedrift skal utearealet ha en størrelse og variasjon i grunnforhold og vegetasjon som gir grisene mulighet for mosjon, aktivisering og roteatferd.

Utearealet skal gjerdes inn for å beskytte grisene mot å rømme. Vi anbefaler dobbelt gjerde med strøm. Et slikt gjerde kan også beskytte grisene mot andre farer som villsvin, hunder og viltlevende rovdyr.

Gi grisene gode liggeplasser og beskytt dem mot ekstreme temperaturer

Grisene skal ha tilgang til en tørr og bekvem liggeplass som er beskyttet av minst tre tette vegger og tak. I vått eller kaldt vær er det nødvendig med rikelig med halm eller annet egnet underlag. Liggeplassen skal også være plassert og utformet slik at vann ikke kan renne inn.

Du må beskytte grisene mot ekstrem kulde og frostskader. Hvis du holder grisene ute om vinteren, skal det være mulig å tette også den fjerde veggen for å beskytte mot kulde og vind.

I varmt vær skal grisene ha tilgang til gjørmebad eller andre muligheter for å kjøle seg ned. Gjørmebad er en god miljøberikelse for grisene, og vi anbefaler at de alltid har tilgang til dette når det er praktisk mulig.

Sørg for god vanntilgang og tørt fôringsområde

Kravet om at dyra skal ha lett tilgjengelig og fri tilgang på vann gjelder også ved utedrift. Du må ha gode rutiner for å unngå at vannet forsvinner, blir skittent eller fryser til.

På fôringsplasser og andre sterkt belastede overflater i utearealet skal grunnen være opparbeidet, hardgjort og drenert, slik at det ikke blir gjørmete og uhygienisk for dyra. Fôret må beskyttes slik at det ikke blir ødelagt eller skadelig for dyra på grunn av været eller grunnforholdene.

Ha gode rutiner for tilsyn og stell

Det er ofte mer krevende å få oversikt over tilstanden til hvert enkelt dyr ved utedrift sammenliknet med innendørs hold i binger. Du må sørge for gode rutiner for tilsyn, slik at du har oversikt over alle dyra og kan identifisere dyr som har behov for ekstra tilsyn, stell eller behandling.

Du må også ha et egnet sted å plassere og stelle slike dyr, og som kan varmes opp ved behov. Purker som skal føde, trenger ekstra tilsyn og stell, noe som kan være mer krevende, for eksempel i hytter.

Unngå smitte fra villsvin, og ha en plan for å flytte grisene innendørs hvis du må

Hold av gris ute i områder hvor det er villsvin øker risikoen for at grisene kan bli smittet av smittsomme sykdommer fra villsvin. Den mest alvorlige sykdommen er afrikansk svinepest. Villsvin kan også være bærere av mange sykdommer som har liten utbredelse i Norge.

Dersom du har grisene ute, må de ha god inngjerding, og helst doble gjerder. Ved et smitteutbrudd kan du bli pålagt å ta grisene inn, og dette må du ha en plan for hvordan du skal løse.

Les mer om faren som villsvin utgjør: Tiltak ved påvist afrikansk svinepest i Norge.