Honning

Publisert 28.01.2016     Sist endret 03.09.2018

Honning er et produkt bier framstiller av plantenektar eller honningdugg fra planter. Disse suges opp av biene og blandes med bienes egne spesielle stoffer. I tillegg inneholder honning pollen som biene tar med seg fra plantene. Biene legger honningen i tavler inne i bikuben, hvor honningen modnes etter at biene har forseglet tavlene.

Honning er et naturprodukt med stor variasjon i lukt, konsistens, smak og farge. Variasjonen skyldes ulike forhold og vegetasjon der hvor biene trekker. Det er en nær sammenheng mellom geografisk/botanisk opprinnelse og kvalitet. Honning skal merkes med opprinnelsesland. Dersom man fremhever en botanisk opprinnelse skal den være korrekt og sann. Lynghonning og akasiahonning er eksempler på slik honning som kommer fra bestemte kilder og som har spesifikke egenskaper. Honningens opprinnelse kan bekreftes ved analyse av pollenet i honningen.

Biene må besøke over 10 millioner blomster for å få nok råstoff til et halvt kilo honning. Avlinger kan øke med cirka 30 prosent dersom biene er i nærheten og bestøver frukten eller bærene.

Honning og bakehonning

Kun honning som oppfyller gitte kvalitetskrav kan kalles «honning», og selges til forbruker som dette. Honning med lavere kvalitet kalles «bakehonning» eller «filtrert honning». Honning som har vært utsatt for gjæring er et eksempel på slik nedklassifisering. Honning kan bli gjæret dersom vanninnholdet i honningen er for høyt eller birøkteren gjenbruker tavler med gjærede honningrester.

Generell blomsterhonning, skogshonning og spesiell monofloral honning

Honning der biene har samlet nektar fra mange ulike typer blomster, kan kalles «blomsterhonning». Dersom biene henter mest honningdugg, kan honningen kalles «bladhonning» eller «skogshonning». Honning med opphav fra mange planter er polyfloral honning. Dersom birøkteren ønsker at honningen skal være preget av en helt bestemt plante, såkalt monofloral honning, må røkteren passe på at biene flyr i et område der denne planten er tilstede i stort omfang, samt innenfor pollenperioden til den bestemte planten. Den best kjente, norske monoflorale honningen er «lynghonning», der pollenet kommer fra røsslyng. Andre eksempler på monofloral honning produsert i Norge er «klokkelynghonning», «løvetannhonning», «lindehonning», «lønnehonning» og «bringebærhonning». Internasjonalt er kjente monoflorale honninger «akasiahonning» og «manukahonning».

Særlige merkekrav til honning

Honning skal merkes med geografisk opprinnelse, dvs navnet på det eller de land der honningen er høstet. Honningen kan også merkes med distriktet eller området den kommer fra, for eksempel «fjellhonning» eller «honning fra Lyngdal».

Dersom honningen er blandet kan honningen merkes med:

  • «Blanding av honning fra EU».
  • «Blanding av honning fra land utenfor EU».
  • «Blanding av honning fra land i og utenfor EU».

I denne sammenheng regnes Norge som et land utenfor EU.

Honning inneholder pollen som kan gi indikasjon på om den faktisk kommer fra landet som er angitt. Det gjennomføres tilsyn for å avdekke om dette er riktig.

Det er i strid med regelverket dersom «industrihonning» eller «bakehonning» selges som «honning».

Honningforfalsking

Honning har høyere økonomisk verdi enn andre sukkerbaserte landbruksvarer. Monofloral honning eller honning fra et geografisk bestemt sted, som fjellhonning eller norsk honning, blir også ansett som mer eksklusiv og følgelig dyrere, enn annen honning. Derfor er honning blitt en type næringsmiddel som det jukses med.

Det er tidligere avdekket honningforfalsking ved at honningen er sukkerforfalsket. Da er hele eller deler av honningen byttet ut med sukker.

Honning som er merket med botanisk opprinnelse, såkalt monofloral, er mer eksklusiv enn produkter som er merket som vanlig honning. Det er tidligere avdekket at monofloral honning har vist seg å være blomsterhonning eller skogshonning, der biene har vært på tilfeldige planter.

Se også:

Markedsføring av honning 2015-2017 

Fant du det du lette etter?