Veileder om hold av storfe

Dyrevelferd handler om hvordan det enkelte dyret selv opplever å ha det. Begrepet har mye til felles med ordet trivsel. Det er balansen mellom positive og negative følelser og opplevelser som bestemmer hvor god eller dårlig dyrevelferden er. Viktige forutsetninger for god dyrevelferd er at dyret har god fysisk funksjon, opplever minst mulig frykt og smerte og kan utfolde seg slik det naturlig har behov for.

I regelverket står det hvor god velferd dyr som minimum skal ha, og hva du må gjøre for å oppnå god nok dyrevelferd. Når minstekravene er oppfylt, er dyrevelferden akseptabel, men den er ikke optimal. Vi anbefaler generelt at du gjør mer for dyrevelferden enn det som strengt tatt er påbudt.

Hvert dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien mennesker har av dyret. Egenverdien innebærer at du skal behandle hvert dyr med omsorg og respekt, og som et individ, uansett hvilken status og rolle dyret har overfor deg. Ved valg av løsninger skal du legge stor vekt på dyrets eget beste.

Dyret skal behandles godt. Du skal sørge for at dyret får dekket sine naturlige behov, og at dyret får utøve atferd som er naturlig for det, slik at det trives.

Dyret skal også beskyttes mot fare for unødig smerte, stress, frykt og andre belastninger. Du må alltid vurdere risikoen for belastning og hva som kan og må gjøres for å unngå eller redusere belastningene.

De har ifølge dyrevelferdsloven et særlig ansvar for at dyra har god nok velferd. Å ha dyr i fangenskap kalles å holde dyr eller hold av dyr. Dyra og levemiljøet deres der de holdes, kalles et dyrehold.

Du som er dyreholder, skal sørge for at dyra dine holdes i samsvar med regelverket om dyrevelferd. Vær særlig oppmerksom på påbudene i dyrevelferdsloven om et godt levemiljø og godt tilsyn og stell.

For å være en kompetent dyreholder må du ha

• reell kunnskap om dyra dine, dyrevelferd og regelverket
• ferdigheter og personlige egenskaper til å klare det praktiske dyrevelferdsarbeidet
• tid og penger til å gi dyra det de trenger
• gode holdninger og respekt for dyr
• evne til å oppfatte og forstå hvordan dyra har det (empati)

Du skal sørge for at dyra dine blir ivaretatt av tilstrekkelig mange personer. Hvis du ikke kan gjøre alt selv, må du få hjelp. Du har ansvar for at de som hjelper deg, er faglig kompetente. Dette ansvaret kan for eksempel dreie seg om

• å ha ansatt kompetent personell
• å overlate dyr til dyrepassere eller avløsere når du er fraværende
• å overlate til veterinærer å undersøke og behandle syke eller skadde dyr

Les om dyrevelferdsprogrammet: Dyrevelferdsprogram for storfe (animalia.no)

Du må føre tilsyn med både dyra og levemiljøet deres. Tilsynet skal være så hyppig og grundig at du kan stelle dyra godt nok. Det skal også sørge for at du raskt oppdager forhold i levemiljøet som du må eller bør rette opp.

Hvert tilsyn skal om­fatte alle dyra og leve­miljøet i hele dyre­holdet. Gå runden og vurder hvert dyr. Til­synet skal være så grundig og tett på dyra at du kan opp­dage individer som viser tegn på problemer. Du skal også kunne vurdere om dyra får nok drikke­vann og fôr, om dyra og dyre­rommet er rene nok, og om ligge­plassene er bekvemme.

Gi storfe i sårbare tilstander hyppigere og grundigere tilsyn

Storfe i sårbare tilstander skal ha tilsyn flere ganger i døgnet. Dette gjelder dyr som er høydrektige, nyfødte, syke, skadde, eller som opptrer unormalt. Jo mer akutt og risikofylt tilstanden er, desto oftere og grundigere må du se til dyret.

Når det er nødvendig, skal du skjerme dyr i sårbare tilstander fra andre dyr, for eksempel i en kalvingsbinge eller sykebinge.

Når du skal gjennomføre veterinær­behandling, klauv­stell, ta ut prøver, flytte dyr, transportere dem eller avlive dem, må du kunne håndtere dyra uten at de opplever vesentlig frykt, stress, smerte eller annen belastning. For å få til dette må du sørge for at dyra er tamme nok til å la seg håndtere rolig og trygt.

Alle dyr har behov for å drikke når de er tørste, og de har behov for drikke seg utørste når de drikker. Dyra skal derfor som hovedregel alltid ha lett tilgang til vann. De skal ha så mye vann tilgjengelig at hvert enkelt dyr kan drikke seg utørst.

For lite vann påfører dyra tørst, dehydrering, stress, økt sykdomsrisiko og kan i verste fall føre til død. Mangel på vann kan også bidra til at de ikke får i seg nok næring fra fôret.

Å drikke er naturlig atferd for dyra og noe de skal ha mulighet til å utøve fritt i levemiljøet. At dyra kan oppsøke en vannkilde og drikke seg utørste når de vil, er nødvendig for at de skal trives. Uten en slik mulighet er ikke levemiljøet godt nok. Hvis du holder dyr sammen, kan de ha behov for å drikke samtidig.

Du må tilpasse antall drikkepunkter til hvor mange dyr du har, og forholdene i fjøset ditt. Drikkepunktene skal plasseres slik at alle dyra lett kommer til og får drikke i fred. Unngå å plassere punktene i hjørner. Høyden på drikkekarene må passe dyras størrelse.

Storfe skal kunne drikke seg utørste raskt, så vann­trykket må være høyt nok. For lavt trykk gjør at noen gir opp før de har drukket nok, mens andre kan bruke lang tid og hindre andre i å drikke.

Temperaturen i fjøset, hvilke fôr­typer dyra får, dyras alder, helse­tilstand og produksjons­stadium er noe av det du må ta hensyn til når du skal dekke dyras behov for vann.

Ha gode rutiner for å kontrollere at dyra får nok vann

Kontroller drikke­punktene daglig – sjekk at vannet renner, og at trykket er riktig. Hold punktene rene slik at vannet forblir hygienisk.

For lite vann gir dehydrering, stress, økt sykdoms­risiko og kan i verste fall føre til død. Følg med på tegn til vann­mangel hos dyra, som gjentatte drikkeforsøk, fortrengning fra drikke­punkter, redusert appetitt, inn­sunkne øyne eller dårlig hud­elastisitet. Lakterende kyr som får for lite vann, produserer mindre melk.

Pass på at også kalvene har fri tilgang til vann

Kalver har også behov for fri tilgang til drikkevann, selv når de fôres med melk. Kalver er sårbare for dehydrering, spesielt når det er varmt, kalven har diaré eller er syk.

Dyra skal ha fri tilgang på fôr eller fôres tilstrekkelig mange ganger hver dag. Uten nok og riktig fôr påføres dyra sult og nærings­mangel. Det kan føre til stress, sykdom, avmagring og i verste fall død.

Fôret skal passe for dyre­arten og det enkelte dyret. Det skal gi dyret den næringen det har naturlig behov for. En plante­eter skal ha plante­fôr. En alteter skal ha fôr med variert innhold. Et rovdyr skal ha fôr med animalsk protein. Avkom av patte­dyr skal ha mors­melk.

For å fremme god velferd bør fôret om mulig gi dyra anledning til å utøve naturlig ete­atferd. Drøv­tyggende dyr har behov for å bruke mye tid på å spise fiber­rikt grov­fôr. Alt­etende dyr har ofte behov for å bruke tid på å søke etter ulike typer mat.

Fôret må også være av en type som tilfreds­stiller dyras behov for å kjenne seg mette.

Dyr som holdes sammen, kan ha behov for å spise samtidig.

Gi storfeene riktig type fôr

Fôr til storfe skal være tilpasset dyras alder, vekt og fysiologiske og atferds­messige behov.

Storfe har behov for store mengder fiber­rikt fôr (grovfôr). Dyra bør derfor ha fri tilgang på grov­fôr eller ha dette tilgjengelig i store deler av døgnet. Grov­fôr er avgjørende for god vom­helse. Når vomma fungerer godt, utnytter dyret fôret bedre og holder et jevnere hold.

Gjør det lett for storfeene å ete seg mette

Alle storfe skal slippe lett til på ete­plassen, og de skal lett kunne spise nok fôr hver dag. Dette gjelder uansett om dyra har fri tilgang på fôr hele dagen, fôres felles med begrensa mengder fôr, eller fôres individuelt og datastyrt.

Gi storfeene plass til å ete samtidig

Storfe som fôres felles med begrensede mengder fôr, skal kunne spise samtidig. Dette gjelder ikke storfe som har fri tilgang på fôr, eller som fôres individuelt og data­styrt.

For at storfe skal kunne spise samtidig, må alle få plass ved fôrings­plassen samtidig.

Antallet storfe som kan dele en ete­plass, avhenger av hvordan ete­plassen er utformet, og om dyra også kan drikke vann der. Jo mer funksjonell ete­plassen er, desto flere dyr kan dele den. Observer hvordan ete­plassen fungerer i praksis, og om alle dyra slipper til og får i seg nok fôr.

Gi kalver råmelk innen seks timer

Kalven må få nok råmelk så raskt som mulig, og senest innen seks timer etter fødsel. Råmelk gir antistoffer som beskytter mot sykdom i de første leve­ukene. Jo tidligere kalven får råmelk, desto høyere er opptaket av immunstoffer.

Gi kalver melk ofte nok

Kalver som ikke dier naturlig, skal fôres minst to ganger i døgnet. Vi anbefaler at du gir kalvene melk minst 3-4 ganger i døgnet og gjerne oftere den første tiden. Hyppige måltider gir kalven jevn energitilførsel og sikrer god appetitt og trivsel. Uregelmessig fôring kan gi sult, stress og redusert fordøyelse.

Hvis kalven suger på andre kalver eller innredning, er dette tegn på at den ikke er mett eller ikke har fått tilfredsstilt suge­behovet sitt.

Pass på at kalven får nok melk, og at den får suge

Følg med på at kalven får i seg nok melk, trives og vokser, enten den dier naturlig eller melkefôres. Tradisjonell kalve­fôring med få og små måltider i bøtte har vist seg å være utilstrekkelig for god helse, vekst og trivsel hos kalvene. Sørg for å gi kalven nok melk per måltid og gjennom døgnet. Sett deg inn i oppdaterte råd om anbefalte melke­mengder for kalver.

Kalver som ikke dier naturlig, bør fôres med smokk. Da får de tilfreds­stilt sitt sterke behov for å suge. Det er ikke lov å bruke munn­kurv eller annet utstyr som hindrer kalvens naturlige suge- og utforsknings­atferd.

Gi tilstrekkelig grovfôr for utvikling av drøvtyggerfunksjonen

Kalven skal få nok grovfôr til at vomma utvikles normalt. Fra senest to ukers alder skal den få tilgang til fiber­rikt fôr, økt gradvis fra minst 50 g tørrstoff per dag til minst 250 g per dag ved 20 ukers alder. Fiber stimulerer vom­veggen, gir god mikrobe­utvikling og legger grunnlaget for en robust drøv­tygger. For lite fiber kan hemme vom­utviklingen og gi dårlig fôr­utnyttelse senere.

Ikke la hemoglobin­konsentrasjonen falle under 4,5 mmol/l

Kalver skal ikke fôres på en måte som gir for lave hemoglobin­nivåer i blodet. Hemoglobin er viktig for oksygen­transport i kroppen. For lite jern og for ensidig melke­fôring kan føre til for lave hemoglobin­nivåer (anemi), redusert vekst og dårlig helse. Variert fôring og nok grovfôr forebygger dette.

God hygiene er nødvendig for at dyra skal trives, og for å beskytte dem mot unødige belastninger av å være våte og skitne.

Hensynet til hygiene skal derimot ikke hindre at dyr utendørs får mulighet til å utfolde seg naturlig og for eksempel oppsøker våte eller gjørmete omgivelser for å avkjøle seg.

Hvis dyra likevel blir skitne, for eksempel av fast­grodd møkk, må du ren­gjøre dem.

Les mer om renhold i leve­miljøet: Fjern gjødsel, og hold det tørt og rent i fjøset

Mye sykdom og skade kan unngås ved å gi dyra et godt levemiljø og godt tilsyn og stell. I tillegg må du gjennomføre målrettede tiltak for å hindre smitte og andre forhold som kan føre til sykdom og skader hos dyra. Helseundersøkelser, vaksinering og smittesluse er eksempler på slike forebyggende tiltak.

Dyrehelse og dyresykdommer

Det er bedre for dyra at du er føre var, enn at du venter til de eventuelt blir syke eller skadde. Når du forebygger, sparer du dyra for belastninger som kunne vært unngått.

Ved å forebygge sykdom og skader bidrar du til å redusere bruken av antibiotika og dermed også utviklingen av antibiotikaresistente bakterier. Forebyggende helsearbeid er altså viktig for både dyrevelferden, dyrehelsen og folkehelsen.

Du skal hindre at helsetilstanden til syke og skadde dyr forverres. Hvis et dyr blir sykt eller skadd, skal du sikre at det gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig. Det betyr at du skal kunne vurdere om dyret er sykt eller skadd, og om det trenger veterinærhjelp.

Hvis du skal behandle dyr med legemidler, regnes du som veterinærens medhjelper. Du må utføre behandlingen slik veterinæren har lært deg at det skal gjøres, og følge veterinærens instrukser nøye. Hvis du er i tvil om behandlingen, kontakt veterinæren.

Klauv­problemer er den vanligste årsaken til hal­thet hos kyr. Kyr som halter, opp­lever ofte lang­varig smerte. Når ei ku blir halt, ligger hun mer, spiser mindre og taper plass i rang­ordningen. Fore­bygging og behandling av klauv­lidelser er derfor viktig.

Sørg for at det syke eller skadde dyret får forsvarlig behandling så raskt som mulig, eller at det avlives. Hvis dyret er hardt skadd eller lider mye, og det ikke kan behandles forsvarlig innen kort tid, skal det avlives.

Hvis du ikke selv er kompetent til å vurdere tilfellet forsvarlig, må du kontakte noen som er kompetent, gjerne en veterinær. Hvis tilstanden til dyret forverres eller ikke blir bedre innen kort tid, skal du uansett kontakte veterinær. Veterinæren undersøker dyret, stiller diagnose og anbefaler en behandling. Du bør følge anbefalingen.

Du skal føre ekstra godt tilsyn med det syke eller skadde dyret, og du skal stelle det ekstra godt. Syke og skadde dyr har særlig behov for hvile, trygghet og god hygiene. Du skal sørge for at dyret får dekket disse behovene i levemiljøet. Dyret skal skjermes fra andre dyr hvis det er til det syke eller skadde dyrets beste.

Storfe bør ikke behandles, men avlives så raskt som mulig hvis de har svært smerte­fulle tilstander som de sannsynligvis ikke kan bli kurert for. Hvis du er i tvil om dyret bør avlives, må du kontakte veterinær.

Hvis du skal behandle storfe med lege­midler, regnes du som veterinærens med­hjelper. Du må utføre behandlingen slik veterinæren har lært deg at det skal gjøres, og følge veterinærens instrukser nøye. Hvis du er i tvil om behandlingen, kontakt veterinæren.

Du må ha et system som gir god oversikt over de registrerte opplysningene og vise utviklingen over tid, slik at du kan bruke opplysningene i det fore­byggende helse­arbeidet. Opplysningene skal lagres i minst tre år.

Du bør bruke ferdige systemer for registrering og dokumentasjon som er tilknyttet dyre­velferds­programmet for storfe. Disse systemene gjør det enklere for deg å holde oversikt over tilstanden i dyre­holdet ditt.

Både avlivingen og håndteringen av dyra som skal avlives, skal være dyrevelferdsmessig forsvarlig. Dyret skal håndteres skånsomt og rolig, holdes i ro og bedøves og avlives med egnet og vedlikeholdt utstyr.

Den som avliver, skal sikre at dyret er bevisstløst når døden inntrer. Dyret må derfor enten bedøves før det avlives, eller det må avlives med en metode som gir umiddelbart bevissthetstap.

Dyret skal uansett aldri våkne opp igjen etter at det har mistet bevisstheten. Den som avliver, må kontrollere at dyret er bevisstløst, og at det til slutt er dødt.

En vanlig metode for produksjonsdyr er å bedøve dyret ved hjelp av boltepistol mot hodet. Så kuttes halspulsårene, slik at dyret avbløs. Dyret dør da av blodtapet mens det fortsatt er bevisstløst. Andre metoder i slakterier er gass og elektrisk støt, også etterfulgt av avblødning.

En vanlig metode for selskapsdyr er at en veterinær først injiserer et bedøvende legemiddel i dyret. Når og mens dyret er bevisstløst, injiserer veterinæren en dose som gjør at dyret dør.

Metodene som brukes til å bedøve og avlive dyret, skal være utprøvd og egnet for dyrearten. De må også være tillatt å bruke etter regelverket om avliving.

Slik kan du avlive produksjonsdyr utanfor slakteri

Spesielt om avliving i nødsituasjoner

Nødsituasjoner er akutte og alvorlige situasjoner, der hensynet til dyrevelferden tilsier at dyret må avlives straks. Dette kan for eksempel være at dyr er skadd etter trafikkulykke, naturkatastrofe, ulykke på beite, brann eller lignende.

I en nødsituasjon kan du avlive dyr på andre måter enn under vanlige omstendigheter. Hvis du har flere metoder tilgjengelig i situasjonen, skal du velge den som er mest effektiv og skånsom. At produksjonsdyr må avlives i dyreholdet på grunn av sykdom eller skade, er vanligvis ikke en nødsituasjon.

Penetrerende boltepistol

Bolten skal treffe på en slik måte at den gjør alvorlig og uopprettelig skade på hjernen. Metoden krever derfor spesielt god teknikk, og du bør ta særskilte kurs eller annen opplæring før du bruker denne bedøvelses­metoden i dyreholdet ditt.

Når dyret er bedøvd med bolte­pistol, må du straks avlive dyret ved å avblø det. Hvis du skal avlive mer enn ett dyr, må du avblø hvert dyr før du bedøver det neste dyret.

Hagle og rifle

Dyret skal skytes i pannen, slik at det oppstår alvorlig og uopprettelig skade på hjernen. Det skal ikke skytes i nakken eller brystet. Sørg for at du har fått god opplæring før du bruker denne metoden.

Avblødning

Du skal avblø storfe ved å skjære gjennom begge hals­pulsårene eller blod­karene som hals­pulsårene løper ut fra. Sørg for at du har nødvendig kompetanse til å gjøre dette på riktig måte.

Dersom du bruker hagle, trenger du ikke å avblø dyret dersom du oppfyller noen vilkår.

Avliving utanfor slakteri

Heller ikke amputering eller annen fjerning av kroppsdeler er tillatt uten særlig grunn. Med kroppsdeler menes i denne sammenhengen hele eller deler av vev som ikke vokser ut igjen, eller vev som inneholder blodkar eller nervetråder.

Horn, tenner og nebb regnes i sin helhet som kroppsdeler. Følelsesløse deler av hår, fjær, klør, klauver og hover regnes derimot ikke som kroppsdeler og kan derfor klippes eller skjæres i uten særlig grunn. Gevir er en kroppsdel så lenge det er dekket av hud (bast), men kan kappes uten særlig grunn etter at basten har begynt å falle av.

Inngrep kan alltid utføres hvis det er forsvarlig grunn til å utføre inngrepet ut fra hensynet til dyrets helse. Dette er inngrep som utføres for å undersøke, diagnostisere og behandle syke og skadde dyr. Inngrep av slike medisinske grunner må utføres av veterinær, og det er veterinæren som vurderer og avgjør om det er forsvarlig grunn til å gjøre det.

Det er ikke tillatt å ta ut vevsprøver fra dyr hvis prøvene bare skal brukes i avlsarbeid eller til andre formål som ikke handler om dyrets egen helse.

Inngrep for å utføre forsvarlig merking av dyr er også tillatt. Det skal brukes forsvarlige merkemetoder som ikke påfører dyret atferdsmessige begrensninger eller unødige belastninger.

Veterinærer kan injisere mikrochipmerker under huden på dyr. Bønder kan feste øremerker på storfe, griser, sauer og geiter. Samiske reineiere kan merke tamrein ved å skjære vekk deler av ørekantene.

Dyr med anlegg for horn kan avhornes selv om det ikke er medisinsk grunn til det. Det kan skje bare hvis det er nødvendig ut fra hensyn til dyrevelferd eller av andre særlige grunner. Inngrepet kan være nødvendig for å beskytte dyret selv eller andre dyr mot skade. Det kan også være nødvendig av hensyn til sikkerheten for mennesker som skal håndtere dyra.

Avhorning må utføres av veterinær, og det må skje før horna ha begynt å vokse ut.

Dyr kan kastreres eller steriliseres selv om det ikke er medisinsk grunn til det. Det kan skje bare hvis det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner. Inngrepet kan være nødvendig av hensyn til dyret selv eller av hensyn til det dyret skal brukes til. Kastrering og sterilisering må utføres av veterinær, og det er veterinæren som avgjør om inngrepet kan utføres.

Inngrep som ikke er tillatt i loven, kan tillates i forskriftene om dyrevelferd.

Veterinærens ansvar

Veterinæren har et selvstendig faglig ansvar for inngrepet og plikt til å utøve forsvarlig virksomhet. Inngrepet skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.

Mange inngrep er smertefulle, og veterinæren skal da gi dyret nødvendige legemidler for å bedøve og lindre smerten.

Øremerking

Storfe kan merkes i ørene for å identifiseres, slik det er påbudt i regel­verket om sporbarhet. Les mer om merking og sporbarhet: Øremerking av storfe

Avhorning av kalver

Storfe kan avhornes når det er nødvendig, for eksempel for å unngå framtidige skader på andre dyr i flokken eller på mennesker. Avhorningen må utføres innen kalven er seks uker gammel.

Storfe som er eldre enn seks uker, kan altså ikke avhornes uten medisinsk grunn. Mattilsynet kan i særlige tilfeller dispensere fra vilkåret om alder og tillate avhorning av eldre kalver. Da må du søke om dispensasjon.

Søknadsskjema dispensasjon til avhorning

Kastrering

Okser kan kastreres når det er nødvendig, for eksempel for å kunne slippes på beite om sommeren. Kastreringen kan utføres uansett alderen på oksen.

Hold dyra på et sted og på en måte som gir dem god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov. Du skal sørge for at dyra har mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Levemiljøet skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel for dyra.

Å være i en gruppe eller flokk er et av de viktigste atferds­behovene storfe har, og du må derfor passe på at dyra dine holdes og trives sammen. Det beste er å holde dyra i mest mulig stabile grupper, hvor de kan finne sin plass og danne lang­varige relasjoner.

Å holde ku og kalv sammen ivaretar viktige atferds­behov hos dem begge. Vi anbefaler at du holder ku og kalv sammen etter fødselen og så lenge det er praktisk mulig i die­perioden hvis fjøset og drifts­opplegget ditt passer til dette.

Kalver skal ikke holdes i enkelt­binger etter åtte ukers alder så lenge det er andre kalver i tilnærmet samme alder i besetningen. Vi anbefaler at du holder kalvene sammen i stabile grupper med jevn­gamle dyr senest fra to ukers alder.

Hvis du holder kalver i enkelt­binger, må du sørge for at kalvene kan se og komme i berøring med andre dyr gjennom binge­skillene. Kalven skal ha til­strekkelig plass til å legge seg ned, stå opp og bevege seg normalt på oppholds­plassen sin. Dette betyr at du må tilpasse binge­størrelsen til kalvens alder og størrelse, og du må utvide plassen etter hvert som kalven vokser.

Du skal sørge for at driftsformen, metodene, utstyret og de tekniske løsningene er egnet til å ivareta hensynet til dyras velferd. Det er ditt ansvar at konstruksjoner, innredning og utstyr er i orden.

Du skal sørge for godt vedlikehold og gjøre nødvendige endringer for å overholde regelverket. Materialer og innredning skal ikke kunne påføre dyra skader, og det skal kunne rengjøres og desinfiseres.

Oppholds­steder for storfe skal være utformet og inn­redet slik at dyra ikke kan skade seg. Du må sikre at fjøset ikke har skarpe kanter på inn­redning, åpninger som dyra kan sette fast klauver eller andre kropps­deler i, for trange åpninger til trygg passering eller andre farer for dyra. Dette innebærer å vedlike­holde og utbedre golvet, inn­redningen og utstyret i fjøset når det nødvendig.

Ha mange nok liggebåser i løsdriftsfjøs

I løsdriftsfjøs med ligge­båser skal det være minst én ligge­bås for hvert storfe i løsdrifts­avdelingen. Ligge­båsene skal ha tett golv. I nybygg gjelder kravet om ligge­båser eller ligge­areal med tett golv der alle dyra kan ligge samtidig, for alle hunn­dyr.

Vi anbefaler at også hann­dyr har ligge­plasser med tett golv.

Ha mange nok sykebinger og kalvingsbinger

I løsdrifts­fjøs skal du ha minst én kalvings­binge og én syke­binge per 25 kyr.

Dersom du driver båsfjøs som ble tatt i bruk før 22. april 2004 og har vært i sammen­hengende drift siden, må du følge kravet om minst én kalvings­binge. Binger til kalving, sykdom og inseminering skal være egne binger som du har avsatt til dette formålet, og du skal ikke bruke dem til vanlig oppstalling. Du bør ha tilgang til en slik binge i alle avdelinger.

Hvis du har konsentrert kalving, bør du ha flere kalvings- og syke­binger enn minste­kravet. Du må vurdere behovet ut fra drifts­opplegget ditt.

Gi kua god nok plass i kalvingsbingen

Du skal sørge for at kua kan bevege seg fritt slik hun trenger før, under og etter kalving. I denne perioden trenger hun ekstra god plass, og kalvings­bingen må derfor være stor nok. Det gir henne mulighet til å bevege seg naturlig, samtidig som du og andre som skal håndtere henne, får tilgang fra flere kanter når det er nødvendig.

I kalvingsbinger skal du gi kua et tykt og tørt lag med strø.

Sørg for gode sykebinger

Det skal være fikserings­mulighet i syke­binger, og minst 50 prosent av arealet bør ha tett golv. Ligge­arealet skal være minst like mykt som i fjøset ellers – helst mykere.

Ha egnet plass for sikker inn- og utlasting

I fjøset må du ha en egnet plass for sikker inn- og utlasting av storfe.

Ha en velfungerende smittesluse

Du må sørge for at inngangs­partiet til husdyr­rom er utstyrt med smitte­sluse for å motvirke smitte­overføring og sikre god hygiene. Slusen skal fungere som et fysisk og praktisk skille mellom ren og uren sone, og den skal gjøre det mulig å skifte klær og fottøy, vaske hender og ren­gjøre utstyr før du går inn til dyra. Det skal være tilgang til både varmt og kaldt vann i tilknytning til dyre­rommet, slik at du kan opprett­holde nødvendige hygiene­rutiner.

Antall utbrudd av smitt­somme sykdommer har økt de siste årene, både hos produksjons­dyr og hos ville dyr. Derfor er det viktig at du legger enda bedre til rette for gode rutiner og fysisk utforming som hindrer at smitte kommer inn i eller ut av fjøset ditt. I storfe­hold handler dette også om å begrense smitte mellom ulike avdelinger og dyre­kategorier, særlig hvis du har separate husdyr­rom.

Når du har en godt utformet smitte­sluse og gode rutiner for bruk av den, reduserer du risikoen for at smitte­stoffer følger med folk, utstyr eller fottøy inn i besetningen. Det samme gjelder når du organiserer driften slik at ulike avdelinger ikke har unødvendig kontakt. Med gode smitte­barrierer står du langt bedre rustet til å beskytte både dyra, gårds­driften og næringen mot sykdoms­utbrudd.

Les om smittesluse: Smittesluse i anlegg med næringsrettet dyrehold

Forbud mot nye bås­fjøs ble fastsatt allerede i 2004, og det ble innført krav om mykt ligge­underlag for kyr. Forskriften om hold av storfe er over tjue år gammel og inneholder minimums­regler om leve­miljø som ikke lenger er i tråd med oppdatert kunnskap om dyre­velferd.

Stortinget behandlet meldingen om dyre­velferd i 2025 og bestemte da at dyras atferds­behov skal ivaretas i større grad i framtidens drifts­systemer. Dette gjelder særlig behovet for mykere ligge­plass for alle typer storfe, større plass og beriket miljø for ungdyr som i dag opp­stalles i fullspalte­binger, tidlig sosial kontakt for kalver som i dag holdes i enkelt­binger, og behovet til ku og kalv for å være sammen. Vi oppfordrer deg til å bygge for fram­tiden og velge løsninger som bidrar til å utvikle land­bruket i ønsket retning. Les stortings­meldingen her: Meld. St. 8 (2024–2025) Dyrevelferd

Du skal sikre god luftkvalitet i husdyr­rommet. Det betyr at du skal holde nivået av støv, mikro­organismer og skadelige gasser så lavt som mulig, og ikke utsette dyra for gasser i uheldige konsentrasjoner. Du skal unngå å ta inn fôr som avgir irriterende eller skadelige gasser.

Du skal sørge for at ventilasjons­systemet i fjøset fungerer til enhver tid og gir tilstrekkelig luft­skifte. Ventilasjons­anlegget bør ha egen strøm­kurs, og du skal ha tilgang på en alternativ strøm­kilde som sikrer ventilasjonen ved strøm­brudd.

Du skal beskytte både dyr og personell mot gjødsel­gasser. Når du rører om eller pumper ut gjødsel, skal du følge en skriftlig rutine som beskriver hvordan du hindrer at farlige gasser samler seg i husdyr­rommet.

Ny veileder: Sikker håndtering av gjødsel og biorest (biogassnorge.no)

Både dagslys fra vinduer og kunstig belysning må til for at levemiljøet for i tilholdsrommet skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel for dyra. Dyra skal også skjermes mot lys for å ha mulighet for hvile.

Storfe skal ikke utsettes for permanent kunstig lys, men du kan bruke svakt orienterings­lys om natta. Dyr skal heller ikke utsettes for permanent kunstig belysning uten passende hvile­perioder.

Du må plassere lys­kildene slik at de ikke er til ubehag for dyra. Lys­punktene bør plasseres slik at det blir best lys der det er størst behov ved tilsyn med dyra og utføring av arbeids­operasjoner. Lys­armaturene bør ikke plasseres slik at frisk­lufta støter mot dem og gir nedslag og trekk på dyra.

Plutselig støy er skremmende for de fleste dyr, og det kan dermed innebære fare som du må beskytte dem mot.

Vedvarende støy kan føre til at dyra blir overstimulerte, stresset, frustrerte og belastet på andre måter. Dyra kan for eksempel få vanskeligheter med å kommunisere ved hjelp av egne lyder.

Unngå varig støy på mer enn 65 dB. Sørg for at vifter og andre lydkilder samlet sett holder seg under denne desibelgrensen for alle dyra.

Du må vedlikeholde innredningen og utstyret som bidrar til støy for dyra, slik at de ikke lager mer støy enn nødvendig.

Dyra skal blant annet beskyttes mot brann. Vi anbefaler å ha brannalarmanlegg og brannslukkingsutstyr der dyr holdes innendørs, også i dyrehold der det ikke er påbudt.

Fjøs og andre bygninger for dyr skal være konstruert og innredet for å unngå at det oppstår brann, og at brann kan spres i bygningen. Alle dyrerom i driftsbygninger bør være konstruert som egne brannseksjoner.

Det skal være mulig å evakuere dyra i tilfelle brann. Godt renhold og vedlikehold bidrar også til beskyttelse mot brann.

Tenk over og ha en plan for hvordan du slukker branntilløp, og hvordan du evakuerer dyra hvis det blir brann. Hvis dyreholdet er utsatt for rasfare eller fare for andre naturkatastrofer, bør du ha en beredskapsplan som sikrer at dyra blir tatt hånd om på best mulig måte.

Dyr som holdes utendørs, skal beskyttes mot uvær, rovdyr, biltrafikk og andre farer i området. Les om farene på beite og plikten til å beskytte beitedyr her: Dyrevelferd på beite.

Brannsikkerhet er nærmere regulert i forskriftene om dyrevelferd.

Påbud om brannalarm og andre sikkerhetstiltak i bygninger følger også av byggteknisk forskrift (TEK17), som er fastsatt med hjemmel i plan- og bygningsloven. Strengere regler som er gjeldende i byggteknisk forskrift, går foran mindre strenge regler i forskriftene om dyrevelferd.

Byggteknisk forskrift (TEK17) med veiledning

Landbruket har en egen brannvernkomite som veileder om brannsikkerhet: Landbrukets Brannvernkomité (lbk.no)

Les også om brannsikkerhet på nettsidene til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (dsb.no).

God hygiene i levemiljøet gjør det enklere for deg å holde dyra tørre, rene og friske. Det bidrar også til et godt inneklima og arbeidsmiljø.

Fjern gjødsel hver dag

Du skal ha faste og gode rutiner for å fjerne gjødsel daglig, slik at du sikrer god hygiene og unngår smitte i fjøset. Dersom storfe går på talle eller djup­strø eller du har løsninger med ligge­båser, gjelder egne tilpasninger, men du skal likevel sikre at miljøet holdes tørt, rent og helse­messig forsvarlig.

Du må fjerne, håndtere og lagre gjødsel på en måte som er hygienisk og forsvarlig for både dyr og mennesker. Dette reduserer risikoen for sykdom, gjødselgass­forgiftning, dårlig luft­kvalitet og smitte­press.

Hold ligge­plassen tørr og ren, og bruk strø for å holde dyra tørre og rene

Du skal holde ligge­plassene til storfeene tørre og rene og vedlikeholde dem.

For å sikre at storfe holder seg tørre og rene, må du bruke nok strø. Kravet om nok strø gjelder uavhengig av hvilke golv eller ligge­underlag du har, enten du bruker talle, djupstrø, betong, gummi­matter eller andre løsninger. Hvor mye strø du må bruke, avhenger av strø­type, dyras atferd, fuktighet i rommet og hvordan ligge­arealet er utformet.

Det kan likevel være lovlig å bruke strøm dersom det alt i alt gir dyra bedre velferd, og strømmen er nødvendig for å beskytte dyra mot fare.

Det kan også være fastsatt i forskrifter at strøm kan brukes.

Et unntak fra forbudet mot bruk av strøm er fastsatt for kyr i melke­produksjon. Det gjelder såkalt "kutrener", som er en strøm­førende innretning til å henge opp over kyr på bås for å lære dem til å gjøre fra seg bak båsen.

Det er ikke tillatt å bruke kutrener på andre storfe enn kyr som står bundet på bås for å produsere melk til konsum. Kyr som er syke eller i brunst, skal ikke utsettes for kutrener. Kutrener skal heller ikke brukes i tida rett før eller etter fødsel.

Du kan bare bruke kutrener når det er nødvendig for å lære opp kua. Dersom kua allerede gjør fra seg bak båsen, skal du ikke bruke kutrener. Hvis du må bruke kutrener, skal du avslutte bruken av så snart det er klart at kua har lært det hun skal. Dersom kua ikke lærer å gjøre fra seg bak båsen ved hjelp av kutreneren, må du slutte å bruke den. Fortsatt bruk av kutrener i slike tilfeller setter kyrne i fare for unødige belastninger og er i strid med dyrevelferds­loven § 3.

Du må vite hvordan kutreneren virker, og du må kunne justere den og lett slå den av. Andre som arbeider i fjøset skal også få opplæring i dette, slik at de kan oppdage feil og følge opp dyra på en trygg måte.

For at kutreneren skal fungere riktig, må du stille den inn individuelt for hver ku. Sørg for at bommen ikke kommer i kontakt med kua når hun står i normal posisjon, og at hun aldri får støt når hun hviler, eter, drikker eller står rolig. Kontroller kutreneren jevnlig, helst daglig, for å sikre at den ikke har forskjøvet seg. Følg nøye med på hvordan kyrne reagerer.

Dersom ei ku viser tegn på stress, rygger unormalt, vegrer seg for å stå i båsen eller viser endret atferd, må du justere eller slå av kutreneren umiddelbart. Du må reagere raskt slik at kua ikke får gjentatte støt på grunn av feil innstilling av utstyret eller fordi hun ikke lærer seg hvordan hun skal unngå kutreneren.

Strømstøt er svært ubehagelig for kua og kan påføre henne smerte, stress og frykt. Forskning viser at kyr som står på bås med kutrener, har redusert evne til å legge seg naturlig, utfører mindre kroppspleie, har dårligere fruk­tbarhet og økt risiko for spene­tråkk og jur­betennelser. Vi anbefaler at du forbedrer utformingen av fjøset og rutinene for renhold i stedet for å bruke kutrener.

Du kan begrense hvor mye plass dyra kan bevege seg på, men bevegelsesfriheten skal ikke hindres mer enn nødvendig. Dyr skal ikke fikseres eller på annen måte holdes med svært begrensa mulighet for bevegelse. Dette er likevel tillatt i noen tilfeller når det er nødvendig for å stelle dyret eller utføre andre nødvendige handlinger.

Storfe som står bundet på bås, får ikke den bevegelsesfriheten de har behov for. Inntil 1. januar 2034 er det likevel adgang til å fortsette båsdrift i gamle fjøs på visse vilkår. Fjøset må være bygd før 22. april 2004 og må ha vært i sammenhengende bruk til storfe siden den gang. At bruken skal være sammenhengende utelukker ikke at fjøset kan stå tomt i midlertidige faser, men det kan uansett ikke stå tomt i mer enn ett år. Da slår hovedregelen om løsdrift inn.

Løsdriftskravet slår også inn dersom fjøset bygges om så mye at det må likestilles med nybygg. Det er uansett ikke tillatt å ombygge eller utvide båsfjøs for å få plass til flere båser.

Vi anbefaler å legge om fra båsdrift til løsdrift så snart som mulig, og gjerne før 2034.

Bruk nok strø på liggeplassen

For å holde ligge­plassen tørr og ren må du bruke nok strø. Strø er varme­isolerende og bidrar til passe temperatur på ligge­plassen. Hvis du bruker bare strø som ligge­underlag, må du bruke mer enn det som skal til for å holde dyra tørre og rene. Det er ikke bekvemt nok for dyra å ligge på golvet med bare et tynt lag strø. Hvor mye strø som trengs for å ligge bekvemt, avhenger blant annet av vekten og holdet på dyret. En bekvem ligge­plass fremmer hvile, god helse og bedre klauv- og ledd­helse. Vi anbefaler deg derfor å bruke mye strø.

Gi kyr og høy­drektige kviger madrass eller annet mykt ligge­underlag

Kyr og kviger med mindre enn to måneder igjen til kalving skal ha ligge­plasser med mykt under­lag og tett gulv. At under­laget skal være mykt, betyr at det må være etter­givende nok til at kua eller kviga kan legge seg på en naturlig måte uten å få vondt i knærne og ligge så lenge hun har behov for uten å få trykk­skader på hase­leddene eller andre påkjenninger.

Sørg for at kalvene ligger godt

Kalver skal ha en tørr, ren og trekkfri ligge­plass, og under­laget skal være både isolerende og komfortabelt nok til å holde dem varme og tørre. Golvet skal ikke være kaldt, glatt eller ubehagelig for kalven å stå og gå på. Kalver er spesielt følsomme for trekk, så ventilasjons­systemet bør gi frisk luft uten at luft­strømmen treffer kalvene direkte.

Du må bruke nok strø – gjerne halm – slik at kalven kan legge seg ned uten å komme i kontakt med fuktig eller kaldt golv. Du må også sørge for at strøet skiftes så ofte at det alltid er tørt, og at området holdes rent for å forebygge sykdom.

Du skal også passe på at ligge­plassen gir kalven mulighet til å hvile i en naturlig stilling. For at kalven skal ligge avslappet, må den kunne strekke seg ut på siden.

Sørg for at oksene ligger godt

Du kan la okser over seks måneder stå på drenerende gulv. Dersom du har okser på bås, kan den bakerste delen av båsen kan ha drenerende underlag.

Samtidig skal du også sikre okser en komfortabel og trekkfri ligge­plass. Vi anbefaler at også okser får tilgang til ligge­plass på tett gulv med ligge­underlag som matter, talle eller djupstrø.

Sørg for at også storfe på ute­gang ligger godt

Storfe på utegang skal ha tilgang til en trygg, tørr og bekvem ligge­plass som gir tilstrekkelig beskyttelse mot vind og nedbør. På ute­gang er minimums­kravet at ligge­området har tre tette vegger og tak, og at du kan tette den fjerde veggen ved behov – for eksempel i sterk kulde, ved slagregn eller andre krevende vær­forhold.

Ligge­plassen skal være drenert, og vann må ikke kunne renne inn fra områdene rundt. Inne i leskuret skal ligge­plassen være dekket av halm eller annet materiale som holder under­laget tørt. Du skal strø så mye og ofte at ligge­plassen til enhver tid er tørr og bekvem for alle dyra.

Slik skal storfe ha det på utegang

Her er noen anbefalinger om hva du kan tilby storfeene for å oppfylle kravet til stimulerende aktiviteter.

Om og i hvilken grad dyr skal luftes eller ha tilgang til uteområder, varierer mellom dyreartene. Noen dyrearter, som for eksempel hunder, skal luftes hver dag. Beitedyr skal holdes ute i perioder. Andre dyrearter, som for eksempel griser, høns og små selskapsdyr, kan holdes innendørs hele livet.

Dyr som holdes utendørs, skal som hovedregel ha adgang til et egnet og trygt tilholdsrom. Hva slags tilholdsrom som er egnet, varierer fra dyreart til dyreart.

Dyr som beiter, kan derimot holdes uten adgang til tilholdsrom i normal beiteperiode for dyrearten.

Hold storfeene på beite i sommer­halvåret

Du skal sikre at storfeene dine får mulighet for fri bevegelse og mosjon på beite i løpet av sommer­halvåret. Beite­området kan være på inn­mark eller i utmark. Pass på at området er egnet og trygt for dyra, og at det er godt med beiteplanter og vann der.

Storfe som holdes i løs­drift, skal holdes på beite i minst åtte uker.

Hvor lenge storfe på bås skal holdes på beite, er betinget av hvilken geografisk sone beite­området ligger i. I sonene 1, 2, 3 og 4 skal de holdes på beite i minst 16 uker. I sonene 5A, 5B, 6 og 7 skal de holdes på beite i minst 12 uker.

Sonene er fastsatt i vedlegg 1 til jordbruksavtalen som grunnlag for tilskudd til beite­bruk. Se hvilke soner som gjelder: Produksjonstilskudd og avløsertilskudd – beregningsveiledning (landbruksdirektoratet.no)

Les mer om beite: Dyrevelferd på beite

La gjerne storfeene få være utendørs også utenom beite­perioden

Når du gir storfe tilgang til et egnet ute­område, får dyra bedre plass til aktivitet og mer rom for å utøve normal atferd. Ute­området gir dem mulighet til å utforske, beite og bevege seg fritt – noe som i stor grad bidrar positivt til dyre­velferden. Dersom du holder storfe i vanlige husdyr­rom, men med tilgang til utearealer, gjelder det ingen særskilte krav til ute­området utover at det ikke skal være skadelig eller farlig for dyra.

Gi også kalvene mulighet for beite og mosjon

Kalver skal også holdes på beite i sommer­halvåret. For kalver som blir født rett før eller i beite­perioden, må du sikre at de får mosjon ute så snart det er trygt, og senest påfølgende sommer­halvår.

Når du holder kalver ute, skal du ta hensyn til deres behov for råmelk, melk, egnet grovfôr, vann, ly, tørt under­lag og hyppig tilsyn. Du må følge med på om kalven utvikler seg normalt, og du må være oppmerksom på sykdommer som diaré, luftveis­infeksjoner og ledd­sykdommer.

Okser og mosjon

Ukastrerte okser over seks måneder behøver ikke å holdes på beite. Du skal likevel legge til rette for at også disse dyra skal kunne bevege seg fritt, få mosjon og utøve naturlig atferd. Å gi tilgang til utendørs­arealer er en god måte å oppfylle dette kravet på.

Noen velger å kastrere oksene for å gjøre det tryggere å holde dem på beite. Kastrerte okser skal holdes på beite like lenge som kyr og kviger.

Ha egnet beiteområde tilgjengelig

Du skal sørge for å ha beite­rett og tilgang til egnet beite­område, slik at du kan opp­fylle påbudet om beite. Dersom du av en eller annen grunn ikke har slikt område tilgjengelig, skal du så snart som mulig og senest innen neste beite­periode sørge for å ha egnet beite­område tilgjengelig igjen.

I tilfeller der du av særlige grunner ikke kan oppfylle påbudet om beite, kan og må du søke om dispensasjon fra Mattilsynet. Du kan da få tids­begrenset unntak på visse vilkår.

Bruk egnede ute­områder til dyr som ikke kan gå på beite

Hvis du ikke har tilgang på egnet beite og fjøset ditt ble bygget før 1. januar 2014, trenger du ikke å søke om dispensasjon fra beite­kravet. Du kan da holde dyra på andre ute­områder som er egnet og trygge til mosjon.

Større innmarks- eller utmarks­områder gir bedre mulighet for mosjon enn lufte­gårder. En luftegård kan likevel være en god nok løsning hvis du ikke har naturlige ute­områder som alternativ til beite­områder. Lufte­gården skal gi dyra mulighet til fri bevegelse som er tilnærmet muligheten på et naturlig ute­område.

De fleste reglene i forskrift om hold av storfe gjelder også for utegang, med unntak av enkelte paragrafer om bygg og innredning. Du har ansvar for å tilrettelegge uteområdet, liggeplasser og tilsyn slik at storfe kan holdes forsvarlig ute året rundt.

Sørg for at uteområdet er egnet for formålet

Uteområdet for storfe skal ha tilstrekkelig størrelse, være trygt og variert nok til at dyra kan bevege seg, mosjonere og utøve naturlig atferd. Du må kontrollere området regelmessig og sørge for at det ikke inneholder elementer som kan skade dyra eller påføre dem lidelse. Grunnen under fôringsplasser og andre sterkt belastede områder skal ha fast dekke, og permanente fôringsplasser skal være overbygget. Dette hindrer at fôret blir ødelagt av vær, og at dyra står i gjørme.

Gi storfeene gode liggeplasser, og beskytt dem mot vær og vind

Storfe skal alltid ha tilgang til en trygg, tørr og bekvem liggeplass som gir tilstrekkelig beskyttelse mot vind og nedbør. På utegang er minimumskravet at liggeområdet har tre tette vegger og tak, og at du kan tette den fjerde veggen ved behov – for eksempel i sterk kulde, ved slagregn eller ved andre krevende værforhold.

Leskurets plassering har stor betydning for om dyra vil bruke det. Leskuret bør plasseres høyt i terrenget med godt utsyn. Leskuret kan med fordel ha den ene langsiden åpen, eventuelt med et forheng av strimler i klar plast eller lignende. Den åpne siden bør vende bort fra den vanligste vindretningen.

Inne i leskuret skal liggeplassen være dekket av halm eller annet materiale som holder underlaget tørt. Liggeplassen skal være drenert, og vann skal ikke kunne renne inn fra områdene rundt.

Du må tenke på at leskuret må være så stort at alle dyra i flokken kan bruke det samtidig uten å føle seg truet eller presset. Da må for eksempel døråpningene være så brede og plassert slik at ingen dyr blir hindret adgang. Når dyra har god plass til å ligge og bevege seg fritt inne i leskuret, reduseres risikoen for konflikter og stress, særlig for lavere rangerte individer. I tillegg må du ta hensyn til at dyra også bruker arealet når de går inn og ut, snur seg eller søker ly. Derfor bør leskuret ha ekstra plass utover selve liggearealet. Det samme gjelder dersom du fôrer dyra inne i leskuret.

Sørg for kalvegjemme hvis kalver og kyr går sammen

Hvis du har en driftsform der kyr og kalver går sammen, skal du sørge for et eget kalvegjemme. Dette skal ligge på den luneste plassen i liggeområdet, og det skal være utformet slik at eldre dyr ikke har tilgang. Kalver trenger ekstra vern mot vær, konkurranse og uro, og kalvegjemmet skal gi dem mulighet til å legge seg tørt, mykt og uforstyrret.

Sett av egen plass for dyr med ekstra tilsynsbehov

Du skal avsette en egen plass for dyr som krever spesielt tilsyn, og i den kalde årstiden skal de ha tilgang på minst et rom som kan varmes opp, i rimelig nærhet til resten av flokken. Rom med kalvings- og sykebinger skal være tørre, trekkfrie og ha varmeisolerende underlag med rikelig strø.

Sørg for god vanntilgang og trygge fôrings­områder

Du må sikre at storfe under utegang alltid har fri og lett tilgang til rent vann, også vinterstid. Det betyr at du må ha rutiner for å forhindre at vannet fryser eller blir forurenset.

Fôringsområdene skal ha fast og drenert underlag for å unngå skader, gjørme og uhygieniske forhold. Du må også sørge for at fôret ikke forringes av vær eller blir dårlig som følge av grunnforhold eller forurensning.

Du skal sørge for at permanente fôringsplasser er overbygget. Hvis dyra ikke kan stå helt under taket, må du sørge for at vann ledes bort, for eksempel med takrenner, slik at det ikke renner ned på dem. Du må også hindre at dyra utsettes for snøras fra taket på overbygget.

Ha gode rutiner for tilsyn og stell – også ved utegang

Tilsyn kan være mer krevende ved utegang enn ved innendørs oppstalling, og derfor må du etablere rutiner som sikrer at du har oversikt over hele flokken, og at du daglig kan oppdage dyr som trenger behandling, ekstra tilsyn eller flytting til særskilt plass.

Det kan likevel være lovlig å bruke strøm dersom det alt i alt gir dyra bedre velferd og strømmen er nødvendig for å beskytte dyra mot fare.

Det kan også være fastsatt i forskrifter at strøm kan brukes.

Hvis du bruker virtuelle gjerder (Nofence, Monil), har du ansvar for at bruken skjer på en forsvarlig måte. Dyrevelferdsloven krever at dyr skal behandles godt og beskyttes mot unødige påkjenninger og belastninger.

Et virtuelt gjerde gir lydsignaler når dyret nærmer seg grensen, og dersom dyret ikke snur, får det et elektrisk støt. Dette støtet er ubehagelig for dyret, og både forskning og praktisk erfaring viser at slike stimuli kan utløse stress og frykt, spesielt dersom dyret får flere støt eller ikke forstår systemet.

Du må ha kompetanse til å bruke utstyret riktig

Du skal ha den kompetansen som trengs for å gi dyra god nok velferd etter kravene i regelverket når du bruker virtuelt gjerde. Dette innebærer at du må ha god kunnskap om hvordan systemet virker. Systemleverandørene gir veiledning, men det er ditt ansvar å følge denne og sørge for at alle som arbeider med dyra, får nødvendig opplæring. Dette er viktig for å kunne oppdage feil, reagere raskt og sikre trygg oppfølging av dyra.

Du må ha kunnskap om dyras adferd og kunne gjenkjenne tegn til stress hos dyra dine. Du må også ta hensyn til individuelle forskjeller mellom dyr. Enkelte dyr kan bli stresset av lydsignalet eller av at de opplever gjerdet som uforutsigbart. Dersom et dyr gjentatte ganger søker mot grensen, får mange lydvarsler eller får flere støt enn normalt, må du justere grensene, flytte beitet, gi mer ressurser (fôr, ly, vann) – eller fjerne klaven helt.

Dyreeier har plikt til å oppdage og behandle sår og skader forårsaket av klaver

Når dyr bærer halsbånd over tid, er det alltid en viss fare for hudirritasjon og eventuelt gnagsår, spesielt om utstyret er tungt. Det er dyreeiers plikt å føre tilsyn med et slikt risikomoment slik at eventuelle skader oppdages og behandles raskt, samt at det gjøres tiltak for å unngå ytterligere skade.

Det kan være dyrevelferdsmessig uforsvarlig og stride mot lovverket å justere klaver med egne løsninger, som for eksempel ved hjelp av strips, kjetting eller liknende. Slike løsninger kan øke risikoen for at utstyret gir sårskader, eller de kan påvirke funksjonaliteten på det strømførende utstyret så det skader dyra.

Du skal ikke bruke utstyret på unge dyr

Det følger av dyrevelferdsloven at dyr skal beskyttes mot fare for unødig belastning. I dette ligger det et føre-var-prinsipp.

Så lenge det ikke foreligger tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon for når unge dyr har nødvendig fysisk og mental modenhet til å bruke virtuelle gjerdesystemer uten risiko for redusert dyrevelferd, skal slike systemer bare brukes på voksne dyr.

Ha en beredskapsplan i tilfelle teknologien svikter

Teknisk utstyr kan svikte. Når noe går galt med det virtuelle gjerdesystemet, for eksempel hvis systemet gir utilsiktede elektriske støt på dyra dine innenfor gjerdegrensen, må du ha en plan for hvordan du raskt kan beskytte dem mot lidelse.

Strømstøt som dyret ikke forstår årsaken til eller ikke opplever å ha kontroll over, kan føre til alvorlig stress, frykt, feilinnlæring og negative atferdsendringer. Dette kan utvikle seg til vedvarende psykisk belastning.

Du må derfor ha en beredskapsplan der det står hva du skal gjøre for å sikre velferden for dyra dine hvis slike feil oppstår.

Ved teknisk svikt må du selv sørge for å få støtene til å opphøre.

Du må også være i stand til å slå av strømmen eller fjerne utstyret fra dyra så raskt som mulig hvis systemet gir utilsiktede støt.

Det betyr at du ikke kan vente på at leverandøren av utstyret skal ordne opp i det tekniske problemet.

Dersom det oppstår feil i gjerdesystemet som gjør at dyra får utilsiktede støt, har du ansvar for å redusere belastningen på dyrene til et absolutt minimum. Dette betyr at du skal ha lav terskel for å slå av systemet og/eller fjerne klaven fra dyrene dersom slike feil oppstår. Ved svikt i det virtuelle gjerdet kan det også være nødvendig å sette dyra innenfor et fysisk gjerde eller flytte dem fra steder der de ikke kan gå uten at gjerdesystemet er på, inntil problemet er løst.

Manglende umiddelbar oppfølging for å beskytte dyra mot unødig lidelse ved utilsiktede strømstøt regnes som alvorlige brudd på dyrevelferdsloven,

Ha lav terskel for å slå av systemet eller fjerne klaver

Det er ditt ansvar å føre jevnlig tilsyn, følge med på at teknologien fungerer som den skal, og kontrollere at klavene sitter riktig og ikke gnager eller skaper ubehag. Systemfeil kan føre til gjentatte støt også innenfor gjerdegrensen, og da skal du ha lav terskel for å slå av systemet og/eller fjerne klaven for å beskytte dyret mot unødige belastninger, i tråd med dyrevelferdsloven.