Veileder om ernæringspåstander

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «fiber» eller «kostfiber» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «kostfiber» som skal brukes, jf. matinformasjonsforordningen artikkel 30, vedlegg XV.

Formuleringene «god kilde til kostfiber» eller «fiberrik» lover mer om næringsmiddelet enn at «det er en kilde til». De betyr det samme som påstanden «høyt kostfiberinnhold». Dere kan derfor ikke bruke disse formuleringene om næringsmidler som (bare) tilfredsstiller kravene til bruk av påstanden «kilde til».

Legg merke til at påstanden «kostfiberkilde» bare kan brukes om ingredienser som omfattes av definisjonen for kostfiber slik den er gitt i matinformasjonsforordningen artikkel 2, nr. 4 og vedlegg 1, punkt 12:

Med «kostfiber» menes karbohydratpolymerer med tre eller flere monomerenheter som verken fordøyes eller absorberes i tynntarmen hos mennesker, og som tilhører følgende kategorier:

• spiselige karbohydratpolymerer som er naturlig til stede i spiseferdige næringsmidler,
• spiselige karbohydratpolymerer som er utvunnet av næringsmiddelråvarer ved hjelp av fysiske, enzymatiske eller kjemiske metoder, og som har en gunstig fysiologisk virkning som er dokumentert ved allment anerkjente vitenskapelige beviser,
• spiselige syntetiske karbohydratpolymerer som har en gunstig fysiologisk virkning som er dokumentert ved allment anerkjente vitenskapelige beviser.

Betegnelsen «fullkorn» er ikke omfattet av definisjonen av kostfiber, men tilsettes et næringsmiddel som en vanlig ingrediens, og kan derfor ikke brukes som en påstand som kan anses å ha samme betydning for forbrukeren som ernæringspåstanden «kostfiberkilde».

Les mer om grensegangen mellom ernæringspåstander og opplysninger om innhold av allmenne ingredienser i kapittelet Er det ernæringspåstand, helsepåstand eller opplysning om innhold? .

For påstander om protein er vilkårene ikke basert på den absolutte mengden protein, men på hvor mye av det totale energiinnholdet i næringsmiddelet som kommer fra protein.

Vi bruker kokt egg som eksempel. Dette regnes ut på følgende måte:

For å unngå villedende bruk av påstanden «proteinkilde» bør produktet inneholde en betydelig mengde protein. Slik vilkårene for bruk av påstanden er formulert, vil et energifattig næringsmiddel likevel kunne ha en påstand om at det er en kilde til protein selv om proteininnholdet er lavt. Bruk av påstanden «proteinkilde» på energifattige næringsmidler vil derfor kunne villede forbrukeren.

Formuleringene «god kilde til protein» eller «proteinrik» lover mer om næringsmiddelet enn at «det er en kilde til». Disse formuleringene betyr det samme som påstanden «høyt proteininnhold». Dere kan derfor ikke bruke dem om næringsmidler som (bare) tilfredsstiller kravene til bruk av påstanden «kilde til».

I selve vedlegget til påstandsforordningen står det at denne betydelige mengden (av vitaminet eller mineralet) er definert i vedlegget til direktiv 90/496/EØF. Dette direktivet er erstattet med forordning (EU) nr. 1169/2011(matinformasjonsforordningen).

Hvilken mengde av ulike vitaminer eller mineraler et næringsmiddel må inneholde for at dere skal kunne bruke en påstand om at det er en kilde til et vitamin eller et mineral, er definert i vedlegg XIII, del A i matinformasjonsforordningen.

Betydelig mengde defineres på følgende måte i punkt 2 i vedlegget:

• 15 % av referanseverdiene for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. 100 g eller 100 ml for andre produkter enn drikker,
• 7,5 % av referanseverdien for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. 100 ml for drikker,
• 15 % av referanseverdien for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. porsjon dersom pakningen inneholder bare én porsjonsenhet.

Dere finner selve verdiene for de ulike vitaminene og mineralene som betydelig mengde er en prosentdel av, i punkt 1 i det samme vedlegget.

I punkt nr. 21 i fortalen til Forordning (EF) nr. 1924/2006 (påstandsforordningen) går det fram at påstander som gis i forbindelse med tilsetting av vitaminer eller mineraler til næringsmidler bør omfattes av de samme vilkårene som bruk av påstanden «kilde til [navn på vitamin] eller [navn på mineral]».

Dette er påstander som

• «med [navn på vitamin] eller [navn på mineral]»
• «tilsatt [navn på vitamin] eller [navn på mineral]»
• «anriket med [navn på vitamin] eller [navn på mineral]» 
• «tilbakeført» 

Formuleringer som «god kilde til [navn på vitamin]» eller «[navn på mineral]rik» lover mer om næringsmiddelet enn at «det er en kilde til». Slike påstander betyr det samme som påstanden «høyt innhold av [navn på vitamin] eller [navn på mineral]». Dere kan derfor ikke bruke slike formuleringer om næringsmidler som (bare) tilfredsstiller kravene til bruk av påstanden «kilde til».

Legg også merke til at dere alltid må navngi hvert av de vitaminene eller mineralene næringsmiddelet er en kilde til. Det blir for lite spesifikt å skrive for eksempel «vitaminkilde» eller «kilde til mineraler».

Denne ernæringspåstanden omfatter næringsstoffer eller andre stoffer som det ikke er fastsatt egne kriterier for i vedlegget.

Dette er også den eneste påstanden der vilkårene for bruk ikke er formulert med spesifikke mengdekrav. Forutsetningen er at næringsmiddelet er sammensatt slik at kriteriene for bruk er oppfylt. Se spesielt artikkel 5 i påstandsforordningen.

Dere kan altså bruke denne påstanden om næringsstoffer som ikke allerede har «sin egen» påstand i vedlegget. Betingelsen er at næringsmiddelet må inneholde tilstrekkelig mengde av stoffet påstanden gjelder, stoffet må være til stede i en form kroppen kan utnytte, og det må være vitenskapelig belegg for at stoffet faktisk har den gunstige ernæringsmessige eller fysiologiske effekten som påstås.

Kravet om at næringsmiddelet må inneholde en tilstrekkelig mengde av stoffet, betyr at dere må kunne dokumentere at næringsmiddelet har nok av stoffet til at et normalt inntak av næringsmiddelet gir den påståtte effekten. Dette må vurderes fra sak til sak.

Definisjonene for næringsstoff og annet stoff gis i artikkel 2 nr. 2 pkt. 2 og 3 i påstandsforordningen.

Eksempler på påstander som omfattes av disse definisjonene, og som dere dermed kan bruke en «inneholder»-påstand om, kan være:

Husk at det noen ganger kan være forvirrende å holde rede på hva som er næringsstoffer, og hva som er generelle ingredienser som ikke er omfattet av definisjonene for næringsstoff eller annet stoff.

Husk også at hvis navnet på et stoff direkte eller indirekte viser til en funksjon i kroppen eller en betydning for helsen, vil påstanden være en helsepåstand og ikke en ernæringspåstand. Dette gjelder for eksempel begrepene «antioksidant» og «probiotika».

Disse vilkårene for bruk tar hensyn til at maten inneholder ulike typer omega-3-fettsyrer som har ulike fysiologiske funksjoner, og at det er ulike anbefalinger for inntak for de ulike fettsyrene. Typiske kilder til alfa-linolensyre (ALA) er vegetabilske oljer, mens fet fisk er typiske kilder til eikosapentaensyre (EPA) og dokosaheksaensyre (DHA).

Dere må derfor forholde dere både til hvilken type omega-3-fettsyre dere har med å gjøre, og at næringsmiddelet dere ønsker å bruke påstanden om, oppfyller vilkårene for bruk.

Det er også et tydelig krav at næringsmiddelet må inneholde tilstrekkelig av enten ALA, eller EPA + DHA både per 100 g og per 100 kcal samtidig.

Formuleringene «god kilde til omega-3-fettsyrer» eller «omega-3-rik» lover mer om næringsmiddelet enn at «det inneholder» eller «det er en kilde til». De betyr det samme som påstanden «høyt innhold av omega-3-fettysyrer». Dere kan derfor ikke bruke disse formuleringene om næringsmidler som (bare) tilfredsstiller kravene til bruk av påstanden «kilde til».

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «-fett» eller «-fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «-fettsyrer» som skal brukes.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «fiber» eller «kostfiber» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «kostfiber» som skal brukes, jf. matinformasjonsforordningen artikkel 30, vedlegg XV.

Legg merke til at påstanden «kostfiberkilde» bare kan brukes om ingredienser som omfattes av definisjonen for kostfiber, slik den er gitt i matinformasjonsforordningen artikkel 2, nr. 4, vedlegg I pkt. 12:

Med «kostfiber» menes karbohydratpolymerer med tre eller flere monomerenheter som verken fordøyes eller absorberes i tynntarmen hos mennesker, og som tilhører følgende kategorier:

• spiselige karbohydratpolymerer som er naturlig til stede i spiseferdige næringsmidler 
• spiselige karbohydratpolymerer som er utvunnet av næringsmiddelråvarer ved hjelp av fysiske, enzymatiske eller kjemiske metoder, og som har en gunstig fysiologisk virkning som er dokumentert ved allment anerkjente vitenskapelige beviser
• spiselige syntetiske karbohydratpolymerer som har en gunstig fysiologisk virkning som er dokumentert ved allment anerkjente vitenskapelige beviser.

Betegnelsen «fullkorn» er ikke omfattet av definisjonen av kostfiber, men tilsettes et næringsmiddel som en vanlig ingrediens, og kan derfor ikke brukes som en påstand som kan anses å ha samme betydning for forbrukeren som ernæringspåstanden «høyt kostfiberinnhold».

Les mer om grensegangen mellom ernæringspåstander og opplysninger om innhold av allmenne ingredienser i kapittelet Er det ernæringspåstand, helsepåstand eller opplysning om innhold?

For påstander om protein er vilkårene ikke basert på den absolutte mengden protein, men på hvor mye av det totale energiinnholdet i næringsmiddelet som kommer fra protein.

Vi bruker kokt egg som eksempel. Dette regnes ut på følgende måte:

For å unngå villedende bruk av påstanden «høyt proteininnhold» bør produktet inneholde en betydelig mengde protein. Slik vilkårene for bruk av påstanden er formulert, vil et energifattig næringsmiddel likevel kunne ha en påstand om at det har høyt proteininnhold selv om proteininnholdet er lavt uttrykt i mengde. Bruk av påstanden «høyt proteininnhold» på energifattige næringsmidler vil derfor kunne villede forbrukeren. Se eksempel i påstanden proteinkilde .

Formuleringen «proteinrik» kan brukes som synonym til påstanden «høyt proteininnhold».

Dette innebærer at innholdet må være minst 30 % av den referanseverdien for det aktuelle stoffet som er gitt i matinformasjonsforordningen. Se vedlegg XIII, del A.

For å kunne bruke en påstand om høyt innhold av et vitamin eller et mineral må innholdet av det aktuelle vitaminet eller mineralet altså være minst:

• 30 % av referanseverdiene for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. 100 g eller 100 ml for andre produkter enn drikke
• 15 % av referanseverdien for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. 100 ml for drikker
• 30 % av referanseverdien for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. porsjon dersom pakningen inneholder bare én porsjonsenhet.

Dere finner selve verdiene for de ulike vitaminene og mineralene som betydelig mengde er en prosentdel av, i punkt 1 i det samme vedlegget. Se også avsnittet om ernæringspåstanden «kilde til [navn på vitamin] og/eller [navn på mineral» .

Legg også merke til at dere alltid må navngi hvert av de vitaminene eller mineralene næringsmiddelet er en kilde til. Det blir for lite spesifikt å skrive for eksempel «vitaminrik» eller «høyt innhold av mineraler».

Disse vilkårene tar hensyn til at maten inneholder ulike typer omega-3-fettsyrer som har ulike fysiologiske funksjoner, og at det er ulike anbefalinger for inntak for de ulike fettsyrene. Typiske kilder til alfa-linolensyre (ALA) er vegetabilske oljer, mens fet fisk er typiske kilder til eikosapentaensyre (EPA) og dokosaheksaensyre (DHA).

Dere må derfor forholde dere både til hvilken type omega-3-fettsyre dere har med å gjøre, og at næringsmiddelet dere ønsker å bruke påstanden om, oppfyller vilkårene for bruk.

Det er også et tydelig krav at næringsmiddelet må inneholde tilstrekkelig av enten ALA, eller EPA + DHA både per 100 g og per 100 kcal samtidig.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «-fett» eller «-fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «-fettsyrer» som skal brukes.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «-fett» eller «-fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «-fettsyrer» som skal brukes.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «-fett» eller «-fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «-fettsyrer» som skal brukes.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «-fett» eller «-fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «-fettsyrer» som skal brukes.

Vilkårene for bruk av påstanden «lavt energiinnhold» avhenger altså av om næringsmiddelet er i fast eller flytende form.

For næringsmidler i fast form kan ikke energiinnholdet være høyere enn 40 kcal (170 kJ) per 100 g. For næringsmidler i flytende form er maksimumsverdien 20 kcal (80 kJ) per 100 ml.

Påstanden kan også brukes på bordsøtningsmidler som har søtende egenskaper på linje med 6 g sukrose (ca. 1 teskje). For å bruke påstanden på slike produkter er den øvre grensen 4 kcal (17 kJ) per porsjon.

Legg merke til at det kun er for bordsøtningsmidler at vilkårene er gitt per porsjon. Hvis dere bruker påstanden på andre næringsmidler, gjelder vilkårene for 100 g eller 100 ml.

Påstandene «lavt kaloriinnhold» og «energifattig» er eksempler på påstander som har samme betydning for forbrukeren som «lavt energiinnhold», og kan dermed brukes som alternative formuleringen til denne påstanden.

Påstandene «lett» og «light» har derimot samme betydning som «redusert» og er derfor sammenlignende påstander. «Lett» og «light» har, i forbindelse med energi, ikke samme betydning som «lavt energiinnhold», men samme betydning som «redusert energiinnhold».

Vilkårene for bruk av påstanden «lavt fettinnhold» avhenger altså av om næringsmiddelet er i fast eller flytende form. For næringsmidler i fast form kan fettinnholdet ikke være høyere enn 3 g fett/100 g. For næringsmidler i flytende form er grensen 1,5 g fett/100 ml.

Legg også merke til at det gis en egen grense for fettinnhold for bruk av påstanden «delvis skummet melk». I Norge tilsvarer «delvis skummet melk» produkter som faller inn under betegnelsen «lettmelk» i forskrift om kvalitet på melk og melkeprodukter. I Norge kan påstanden «lavt fettinnhold» derfor brukes på produkter som går under betegnelsen «lettmelk» i forskrift om kvalitet på melk og melkeprodukter, også når fettinnholdet ligger mellom 1,5 g fett/100 ml og 1,8 mg fett/100 ml.

Om begrepet «mager»

Ordet mager brukt om mat har ingen klart definert betydning, og det vil derfor avhenge av den samlede merkingen og markedsføringen av produktet hvordan det skal bedømmes. Hvis det blir brukt om mat, vil mager som oftest bety at produktet har et lavt fettinnhold.

Men, i noen tilfeller kan mager også brukes på en slik måte at forbrukeren oppfatter at produktet har mindre fett enn et annet produkt. Da blir det å regne som påstanden «redusert innhold av [næringsstoffets navn]».

Hvis dere for eksempel bruker betegnelsen «magert kjøtt» eller «magerost», vil dette kunne oppfattes som at produktet er magrere, i betydningen «har redusert fettinnhold», sammenlignet med andre kjøtt- eller osteprodukter. I slike tilfeller må bruksbetingelsene for påstanden «redusert innhold av [næringsstoffets navn]» være oppfylt.

Vilkårene for bruk av påstanden «lavt innhold av mettet fett» avhenger altså av om næringsmiddelet er i fast eller flytende form. For næringsmidler i fast form kan innholdet av mettet fett ikke være høyere enn 1,5 g fett/100 g. For næringsmidler i flytende form er maksimumsverdien 0,75 g mettet fett/100 ml.

Legg også merke til at det er summen av mettede fettsyrer og transfettsyrer som ikke kan være høyere enn henholdsvis 1,5 g/100 g og 0,75 g/100 ml. I tillegg kan den samlede mengden av mettede fettsyrer og transfettsyrer ikke utgjøre mer enn 10 % av energiinnholdet i næringsmiddelet.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «mettet fett» eller «mettede fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «mettede fettsyrer» som skal brukes.

Vilkårene for bruk av påstanden «lavt sukkerinnhold» avhenger altså av om næringsmiddelet er i fast eller flytende form. For næringsmidler i fast form kan innholdet av sukker ikke være høyere enn 5 g sukkerarter/100 g. For næringsmidler i flytende form er grensen 2,5 g sukkerarter/100 ml.

«Sukker» har samme betydning som «sukkerarter», og omfatter alle mono- og disakkarider, men ikke polyoler (tidligere omtalt som sukkeralkoholer). 

I næringsdeklarasjonen er det alltid «sukkerarter» som skal brukes.

Dere kan velge fritt om dere vil formulere påstanden som «lavt natriuminnhold» eller «lavt saltinnhold».

«Salt» er definert som totalt natriuminnhold × 2,5, jf. matinformasjonsforordningen, artikkel 2, nr. 4, vedlegg I, pkt. 11. Maksimum 0,12 g natrium per 100 g eller 100 ml, tilsvarer derfor maksimum 0,3 g salt.

Legg merke til at vilkårene for å bruke denne påstanden er innskjerpet for «annet vann enn mineralvann». Dersom dere ønsker å bruke en påstand om lavt saltinnhold på «annet vann», kan natriuminnholdet ikke være høyere enn 2 mg natrium per 100 ml.

Reglene for sammensetning og merking av mineralvann er gitt i forskriften for naturlig mineralvann (lovdata.no).

Dere kan velge fritt om dere vil formulere påstanden som «svært lavt natriuminnhold» eller «svært lavt saltinnhold».

«Salt» er definert som totalt natriuminnhold × 2,5 i matinformasjonsforordningen, artikkel 2, nr. 4, vedlegg I, pkt. 11.

Maksimum 0,04 g natrium per 100 g eller 100 ml, tilsvarer derfor maksimum 0,1 g salt.

Denne påstanden kan hverken brukes om naturlig mineralvann eller annet vann. Reglene for sammensetning og merking av mineralvann er gitt i forskrift for naturlig mineralvann (lovdata.no).

Vær oppmerksom på at det kan oppfattes som villedende dersom dere bytter ut ordet svært med ord som ultra, super eller lignende. Les mer om bruk av slike forsterkende uttrykk i kapittelet Kun tillatte ernæringspåstander kan brukes .

Dere kan også bruke påstanden på visse bordsøtningsmiddel.

Dersom dere ønsker å bruke «null» eller «zero» i markedsføringen av et næringsmiddel for å framheve fravær av energi, må dere formulere dette som «null energi» eller «zero energi».

Legg merke til at det ikke er tillatt å bruke påstander med uttrykk som «X % fettfri». Dette forbudet gjelder også dersom prosentandelen tilsvarer en fettmengde som er mindre enn 0,5 g fett/100 g.

Hvis dere ønsker å bruke «null» eller «zero» i markedsføringen av et næringsmiddel for å framheve fravær av fett, må dere formulere dette som «null fett» eller «zero fett».

Legg merke til at det er den totale summen av mettede fettsyrer og transfettsyrer som reguleres.

Hvis dere ønsker å bruke «null» eller «zero» i markedsføringen av et næringsmiddel for å framheve fravær av mettet fett, må dere formulere dette som «null mettet fett» eller «zero mettet fett».

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «mettet fett» eller «mettede fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «mettede fettsyrer» som skal brukes.

Denne påstanden må ikke forveksles med påstanden «uten tilsatt sukker». «Sukkerfri» betyr at næringsmiddelet hverken kan inneholde naturlig sukker, for eksempel melkesukker, eller tilsatt sukker.

«Sukker» har samme betydning som «sukkerarter» og omfatter alle mono- og disakkarider. Polyoler er ikke omfattet av definisjonen, jf. matinformasjonsforordningen, artikkel 2, nr. 4, vedlegg 1 pkt. 8.

Hvis dere ønsker å bruke «null» eller «zero» i markedsføringen av et næringsmiddel for å framheve fravær av sukker, må dere formulere dette som «null sukker» eller «zero sukker».

«Andre næringsmidler på grunn av deres søtende egenskaper»

Formuleringen «andre næringsmidler på grunn av deres søtende egenskaper» betyr at dere ikke kan bruke næringsmidler med søtende egenskaper som ingredienser i produktet for å tilføre søt smak, og samtidig merke produktet med «uten tilsatt sukker». Eksempler på næringsmidler som brukes som søtende ingredienser, kan være honning, sirup, fruktkonsentrater, fruktjuice eller fruktekstrakter, tørket frukt, marsipan og syltetøy.

Det må avgjøres fra sak til sak om en ingrediens er tilsatt produktet for å gi det en søt smak, eller om hensikten er en annen. Bruk av oligosakkarider, som for eksempel maltodekstrin, gir både konsistens og søt smak til produktet. At en ingrediens har en egenskap som gir en bestemt konsistens, utelukker ikke at den også er tilsatt for å gi søt smak. Tilsettes den for sine søtende egenskaper, må den oppfylle kravene til bruk av påstanden «uten tilsatt sukker».

Tilsettes den utelukkende for sine andre egenskaper enn at den gir søt smak, trenger dere ikke oppfylle kravene til bruk av påstanden «uten tilsatt sukker» for denne ingrediensen. Det er deres ansvar å framlegge relevant dokumentasjon og data som viser hensikten med tilsetningen. Dette framgår av artikkel 6, nr. 3 i påstandsforordningen. 

I en totalvurdering av hvorvidt dere villeder forbrukeren ved å si «uten tilsatt sukker» om et næringsmiddel, betyr det også noe hvilket navn dere gir produktet sett i forhold til hvilke ingredienser det inneholder.

Søtstoffer

Søtstoffer, som er omfattet av reglene for bruk av tilsetningsstoffer, faller også inn under definisjonen «næringsmidler». Ut fra dette ville det strengt tatt ikke være mulig å bruke påstanden «uten tilsatt sukker» på et næringsmiddel som er tilsatt søtstoffer, siden søtstoffene jo tilsettes for å gi produktet søt smak. Mattilsynet vurderer imidlertid at det ikke har vært hensikten med vilkårene for bruk av påstanden «uten tilsatt sukker» å forby bruk av påstanden på såkalt kunstig søtede matvarer. Mattilsynet anser derfor at bruk av søtstoffer ikke hindrer bruk av påstanden «uten tilsatt sukker» så lenge produktet, og informasjonen som gis om det, er i tråd med påstandsforordningen.

Vær likevel oppmerksom på faren for å villede forbrukeren dersom dere bruker energigivende søtstoffer (polyoler). Hvis dere merker produktet med «uten tilsatt sukker» på en slik måte at den samlede merkingen og markedsføringen av produktet for eksempel også gir en forventning om at produktet inneholder mindre energi enn andre lignende produkter, vil dette kunne villede forbrukeren.

Når næringsmiddelet har et naturlig innhold av sukker

I vilkårene for bruk av påstanden «ikke tilsatt sukker» kreves det at dersom produktet har et naturlig innhold av sukker, bør formuleringen «med et naturlig innhold av sukker» også angis i merkingen. Hensikten med en slik tilleggsmerking er å vise til at det sukkeret som er i produktet er naturlig og ikke tilsatt.

Denne tilleggsmerkingen er ikke obligatorisk («bør» og ikke «skal»). Mattilsynet mener likevel at denne formuleringen ikke bør utelates hvis ikke det naturlige innholdet av sukkerarter er så lavt et en slik supplerende opplysning er overflødig. Dersom produktet i seg selv inneholder så lite sukker at dere kunne brukt påstanden «sukkerfri», vil dere kunne komme til å villede forbrukeren dersom dere framhever «med et naturlig innhold av sukker» samtidig som dere sier «uten tilsatt sukker».

Tilleggsmerkingen «med et naturlig innhold av sukker» er ikke omfattet av muligheten til å omformulere påstandene. Dere kan skrive «sukkerarter» istedenfor «sukker», men ikke for eksempel «med naturlig sukker» eller «med et opprinnelig innhold av sukker» eller lignende.

Dere kan velge fritt om dere vil formulere påstanden som «uten tilsatt natrium» eller «uten tilsatt salt». 

«Salt» er definert som totalt natriuminnhold × 2,5, jf. matinformasjonsforordningen, artikkel 2, nr. 4 og vedlegg I, pkt. 11.

Maksimum 0,12 g natrium per 100 g eller 100 ml tilsvarer derfor maksimum 0,3 g salt.

Dere kan velge fritt om dere vil formulere påstanden som «natriumfri» eller «saltfri». 

«Salt» er definert som totalt natriuminnhold × 2,5, jf. matinformasjonsforordningen, artikkel 2, nr. 4 og vedlegg I, pkt. 11. Maksimum 0,005 g natrium per 100 g eller 100 ml tilsvarer derfor maksimum 0,0125 g salt.

Dere må med andre ord skrive for eksempel «null energi» eller «zero fett».

«Null» eller «Zero» brukt alene vil med stor sannsynlighet villede forbrukeren dersom produktet for eksempel inneholder sukker og dere ønsker å framheve fravær av fett. Husk også på at protein er en kilde til energi.

Dere må også oppgi hvilke(t) næringsstoff (for eksempel fett og/eller sukker) som gir denne reduksjonen i energiinnholdet. Dette er obligatorisk og en tilleggsopplysning om «mindre sukker» eller «mindre fett» er derfor ikke en ernæringspåstand i seg selv. Det er derfor ikke nødvendig å oppgi størrelsen på reduksjonen i det næringsstoffet som gir energireduksjonen.

Eksempel på bruk av påstand om redusert energiinnhold

Se større versjon av illustrasjonen (åpnes i ny fane)

Produktet på illustrasjonen er merket med en påstand om redusert energiinnhold. Det reduserte energiinnholdet skyldes at det inneholder mindre fett enn andre sammenlignbare produkter. Det er da obligatorisk å også skrive «mindre fett» på emballasjen. Siden «mindre fett» i dette tilfellet er en obligatorisk tilleggsopplysning, er «mindre fett» her ikke en ernærings- påstand. Dere trenger derfor ikke å si hvor mye fettmengden er redusert.

For å kunne bruke påstanden «økt innhold av [næringsstoffets navn]» må produktet oppfylle vilkårene for «kostfiberkilde», «proteinkilde» eller «kilde til omega-3-fettsyrer», samtidig som innholdet av det aktuelle næringsstoffet er økt med minst 30 % i forhold til andre sammenlignbare produkter. Dere må også oppgi hvor stor økningen er. Dette skal gjøres i selve merkingen.

Dere kan ikke bruke denne påstanden om vitaminer eller mineraler.

For påstander om redusert innhold av næringsstoffer må innholdet av det aktuelle næringsstoffet i produktet være redusert med minst 30 % i forhold til andre sammenlignbare produkter.

Vitamin eller mineral

For påstander om redusert innhold av mikronæringsstoffer, altså vitaminer eller mineraler (unntatt natrium, som er regulert sammen med salt) skal reduksjonen være minst 10 % i forhold referanseverdiene i matinformasjonsforordningen, vedlegg XIII.

Salt/natrium

Dere kan bruke en påstand om redusert saltinnhold dersom saltinnholdet er redusert med minst 25 % i forhold til andre sammenlignbare produkter. Slike påstander kan også uttrykkes som redusert natriuminnhold.

Mettet fett

Dere kan bare bruke en påstand om redusert innhold av mettet fett dersom

a)  summen av mettede fettsyrer og transfettsyrer i produktet er minst 30 % lavere enn summen av slike fettsyrer i et lignende produkt, og

b)  innholdet av transfettsyrer i produktet er det samme som eller lavere enn i et lignende produkt

Transfett

Transfett er omfattet av definisjonen for «næringsstoffer» i artikkel 2, nr. 2, pkt. 2 i påstandsforordningen.

Det er forbudt å omsette matvarer som inneholder mer enn 2 gram industrielt framstilt transfett per 100 g fett, jf. bestemmelsene i forordning om vitamintilsetning mv, vedlegg III, del B. Dette betyr i praksis at alle relevante næringsmidler på det norske markedet allerede har et redusert innhold av transfettsyrer, og det vil derfor, ut fra bestemmelsene i matinformasjonsforordningen artikkel 7, være villedende å bruke en «redusertpåstand» om transfett siden alle de næringsmidlene som påstanden er relevant for allerede har et redusert innhold av transfett.

Sukker

Dere kan bare bruke en påstand om redusert innhold av sukker dersom energiinnholdet i produktet er det samme som eller lavere enn i et lignende produkt.

Påstander skal vise til en gunstig effekt

Næringsstoffer som fremheves skal ha en gunstig ernæringsmessig eller helsemessig effekt. Påstanden kan derfor brukes for næringsstoffer som det er et ønske om å redusere inntaket av (for eksempel sukker, mettet fett eller salt).

Påstander om kolesterol (for eksempel «kolesterolfri» og «lavt kolesterolinnhold») anses ikke for å ha gunstige helsemessige egenskaper, og er derfor ikke tillatt.

Når dere bruker påstanden «lett» eller «light», må dere også angi hvilke egenskaper som gjør produktet lett eller light. De egenskapene som gjør et produkt lett eller light, vil som oftest være reduksjon i sukker eller fett, noe som i sin tur fører til redusert energiinnhold i produktet.

Vær også oppmerksom på at det vil kunne villede forbrukeren dersom et produkt som typisk inneholder sukker og fett (for eksempel kaker eller desserter) kun er merket med «light – mindre sukker», dersom produktet ikke samtidig har et lavere fett- og/eller energiinnhold.

For ikke å villede forbrukeren bør

• også energiinnholdet i produktet være betydelig redusert, både når dere bruker påstanden «lett» når det gjelder sukker, og når det gjelder fett
• dere bare bruke påstanden «lett» om redusert sukkerinnhold på matvarer som ikke samtidig inneholder fettholdige ingredienser, slik som leskedrikker, saft og syltetøy
• dere bare bruke påstanden «lett» om redusert fettinnhold på matvarer som ikke også typisk inneholder sukker, slik som for eksempel margariner

Hvis påstanden «lett» likevel brukes på produkter som tradisjonelt både inneholder mye fett og sukker, bør både energiinnholdet og innholdet av både fett og sukker være redusert.

Plassering på produktet

Legg merke til at vilkårene for bruk av «lett/light» innebærer at disse opplysningene skal ledsage (stå sammen med) selve påstanden i merkingen av produktet. 

Eksempel på plassering på produktet

Påstanden «lett» skal følges av, det vil si «stå sammen med» informasjon om hvilke egenskaper som gjør påstanden gyldig, i dette tilfelle 30 % lavere fettinnhold enn andre produkter av samme type.

Dere kan lese om bruk av betegnelsene ”lett” og ”light” på alkoholholdige drikkevarer i kapittelet Ernæringspåstander om alkoholholdige drikkevarer