Helsekontroll og dokumentasjon ved utsett eller flytting av fisk

Publisert 15.12.2021     Sist endret 15.12.2021

Det har det siste året vært flere tilfeller der alvorlige sykdommer er påvist i grupper av nylig utsatt smolt, der helsekontroller ikke har avdekket sykdom i forkant. Det dreier seg i første rekke om bakterielle sykdommer.

Innrapporterte data fra dødelighet i anlegg og meldinger til Mattilsynet om hendelser med velferdsmessig betydning viser også at det i enkelte anlegg er høy dødelighet på fisk like etter utsett av smolt eller flytting av fisk.

Dette reiser spørsmål om helsestatus er tilstrekkelig kartlagt før utsetting eller flytting, og om testing og dokumentasjon av fiskens fysiologiske status har vært god nok.

Det er også grunn til å peke på risikoen knyttet til transport av slaktefisk til slakteri.

Det er viktig å opprettholde en god helseovervåking gjennom hele produksjonssyklus for å redusere faren for spredning av latent smitte, for eksempel knyttet til ILA, som ofte opptrer i siste del av påvekstfasen.      

Helsekontroll

Helsekontrollen er grunnlaget for arbeidet med å forebygge spredning av sykdommer og dårlig fiskevelferd. Det er oppdretteren som har ansvaret for at veterinær eller fiskehelsebiolog gjennomfører helsekontroll.

Det skal gjennomføres minst 12 helsekontroller i året i settefiskanlegg og stamfiskanlegg og i matfiskanlegg med mer enn en million fisk. I mindre matfiskanlegg med mer enn 50 000 matfisk og færre enn en million matfisk skal det være minst seks årlige helsekontroller. 

Helsekontrollen skal planlegges og gjennomføres for å avdekke smitte, sykdom og skade på fisken i anlegget.  Risiko for smittespredning og påfølgende unødig lidelse for fisken i oppdrettsanlegget, i naboanlegg og villfisk skal reduseres.

Helsekontroll ved dødelighet eller annen mistanke om sykdom eller skade

Ved forøket dødelighet eller andre tegn til sykdom eller skader, skal det gjennomføres helsekontroll uten «unødig opphold». Dette betyr at helsekontroll skal gjennomføres så snart det overhodet lar seg gjøre og uansett i løpet av få dager. Ved vedvarende forøket dødelighet skal ny helsekontroll gjennomføres innen 14 dager, med mindre årsaksforhold er entydig og avklart.

Håndtering av fisken, som avlusing, sortering eller flytting, medfører ofte forøket dødelighet. Det kan aldri utelukkes at dette forårsakes av latent sykdom. Helsekontroll ved økt dødelighet etter håndtering skal derfor gjennomføres både for å vurdere om fisken kan være smittet av infeksiøse sykdommer og for å ivareta fiskens velferd.

Hvordan skal helsekontroll gjennomføres?  

Akvakulturdriftsforskriften § 13 har detaljerte krav til hva som må gjøres av undersøkelser og prøvetaking for at et besøk fra veterinær eller fiskehelsebiolog skal kunne dekke kravet til helsekontroll.

Les mer Slik gjennomfører du helsekontroll i oppdrettsanlegg

Fiskehelsetjenesten skal ha full tilgang til informasjonen i anleggets driftsjournal. Ut fra en risikovurdering skal veterinær eller fiskehelsebiolog inspisere et representativt utvalg av merder eller kar. Et utvalg nylig død fisk eller fisk med unormal oppførsel eller utvendige forandringer skal obduseres.  Ut fra en faglig vurdering av funn og risiko i området skal det tas nødvendige prøver for videre undersøkelser.

Faktorer som legges til grunn for vurderinger av hva som utgjør relevante prøveuttak er bl.a.:

  • klinisk bilde og obduksjonsfunn 
  • tidligere sykdomshistorikk
  • sykdomsforhold i området eller på naboanlegg
  • stressbelastning
  • dødelighet og destruksjon av fisk i anlegget
  • unormal oppførsel
  • redusert appetitt
  • fisk som nylig er tatt inn i anlegget eller som snart skal flyttes ut av anlegget

Bred tilnærming og tradisjonelle metoder er nødvendig ved sykdomsoppklaring

For å fastslå årsaken til forøket dødelighet må prøveuttaket være dekkende for ulike typer av smitte. Det kan være nødvendig med uttak av prøver for bakteriologisk, virologisk, parasittologisk og histologisk undersøkelse. Direktemikroskopering er i mange tilfeller nyttig.  Det kan også være nødvendig med blodprøver, vannprøver og prøver av fôr, etc.

Ved mulig forekomst av smittsom sykdom er det særlig viktig at prøveuttak og undersøkelser gjennomføres etter faglig anerkjente normer. De forskjellige metodene som brukes i sykdomsovervåking eller for sykdomsoppklaring har ulike styrker og svakheter. Fiskehelsepersonell må kjenne til disse og tilpasse prøveuttak etter dette.

For de meldepliktige infeksjonssykdommene er det fastsatt diagnostiske kriterier. Disse beskriver hvilke metoder som er nødvendige for å stille en sykdomsdiagnose og hvilke metoder som kun gir grunnlag for mistanke. For bakteriesykdommer er for eksempel påvisning med PCR ikke tilstrekkelig – og bakterien må dyrkes.

Fiskehelsetjenestene har en sentral rolle i å oppklare sykdom og død når dette skyldes kjente smittestoff, men også i det å beskrive nye sykdomsbilder og knytte dette til hittil ubeskrevne smittestoff.

Det siste tiåret har tilbudet innen PCR-analyser økt betraktelig og nyttes i stadig større grad for å avdekke smitte. PCR kan dokumentere og overvåke tilstedeværelse av kjente smittestoffer og være et viktig verktøy i oppdretters biosikkerhetsstrategi. Screening av stamfisk er for eksempel nyttig for å redusere risiko for overføring av kjente smittestoff med rogn og melke, jf. kravet til å opptre aktsomt for å ikke spre sykdom i matloven § 19.  PCR kan ikke alene erstatte de tradisjonelle diagnostiske metodene, som bakterie- og virusdyrkning, direktemikroskopiering og histopatologi, men PCR kan være et godt verktøy sammen med de tradisjonelle diagnostiske metodene.

Flere infeksjoner og sykdomsforløp kan gå parallelt. Bakterieinfeksjoner med Aeromonas salmonicida subsp. salmonicida, Yersinia ruckeri og Pasteurella sp. har hatt en økende forekomst og betydning de senere årene. For å finne ut hva oppdrettsfiskene dør av og hva den dør med, er vi avhengige av de klassiske diagnostiske metodene som dyrking og vevsundersøkelser i tillegg til PCR-basert agenspåvisning. Vi har sett tilfeller der det er stilt en diagnose tidlig i et forløp uten at det blir lett etter nye årsaker når dødeligheten ikke går ned som forventet.

Mattilsynet og Veterinærinstituttet oppfordrer derfor fortsatt til bruk av de tradisjonelle metodene for sykdomsoppklaring. Dyrking av bakterier er nødvendig for å avdekke om det foregår flere infeksjoner parallelt, for å undersøke antibiotikaresistens og for utvikling av vaksiner. Veterinærinstituttet lagrer levende bakterieisolater fra sykdomsutbrudd. Disse kan senere brukes til vaksineutvikling og smittesporing. Dette legger også til rette for raskere oppdagelse av nye, ‘emerging’, bakterielle patogener, da dyrkning, i motsetning til PCR, kan avdekke flere og ulike typer av smitte. Histologi og metoder som påviser smittestoff og parasitter direkte i fiskevev (f.eks. immunhistokjemi) er gode verktøy for å finne ut hvilke smittestoffer som kan være årsak til kjente sykdommer. Histologiske forandringer kan gi mistanke om nye og ukjente sykdommer. Det samme gjelder «nye» bakterier og virus.

Utpeking av de nasjonale referanselaboratoriene og ansvarsområder er gitt i kontrollforskriftens artikkel 100 og 101. Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for fiske- og krepssykdommer. Dette innebærer blant annet at påvisning av meldepliktige sykdommer skal verifiseres av Veterinærinstituttet.

Sentrale regelverkskrav for oppdretter

Veterinær og fiskehelsebiolog er ofte involvert når det vurderes om fisk skal settes ut eller flyttes. Det er derfor viktig at de også kjenner til sentrale regelverkskrav som gjelder for oppdretterne og som påhviler både de som leverer fisken og de som skal motta den. 

Med utsett menes både utsett av smolt fra et settefiskanlegg og flytting av fisk mellom sjøanlegg.

Akvakulturdriftsforskriften § 13 stiller krav om risikobaserte helsekontroller. Relevante undersøkelser skal gjennomføres og det skal særlig tas sikte på å avdekke eventuell forekomst av listeført sykdom.

Akvakulturdriftsforskriften § 26 har krav om at både leverandør og mottaker av fisk skal sørge for at fisk som settes ut er av en slik størrelse og i en slik kondisjon at utsetting ikke fører til unødige påkjenninger og belastninger.

Mottaker av fisk skal tilrettelegge for utsett av fisk og er ansvarlig for at forholdene der fisken settes ut er egnet til å gi fisken et godt levemiljø. Det omfatter mellom annet temperaturen fisken settes ut på, strømforhold på anlegget i forhold til art og størrelse på fisken, lysforhold etc. Ved utsett av fisk forventes det at det er en tett dialog mellom leverandør og mottaker som sørger for at fisken er akklimatisert mht. vanntemperatur, salinitet etc. Det forventes at risikoforhold og aktuelle tiltak i forbindelse med utsett er vurdert og håndtert gjennom internkontrollsystemene hos både leverandør og mottaker.

Tilstrekkelig smoltifisering skal dokumenteres gjennom egnede tester. Både den som produserer smolt og de som setter ut smolt har ansvar for dette. Det betyr at mottaker bare skal kjøpe fisk som er ferdig smoltifisert før den settes ut, og at leverandør bare skal selge fisk som er testet og dokumentert smoltifisert.  Vurdering av status for smoltifisering og om fisken er klinisk frisk må gjøres på gruppenivå. Prøveuttak for smoltifiseringstester må være representative og antall fisk som blir prøvetatt må være tilstrekkelig til å avdekke reell helse – og smittestatus i fiskegruppene. 

Omsetnings og sykdomsforskriften § 11 har krav om at fisk som settes ut skal være klinisk frisk. Dette betyr at fisk med betydelige gjelleskader, stort omfang av nefrokalsinose, pågående utbrudd av IPN, Yersiniose etc.  ikke er klinisk frisk og ikke skal settes ut.

Det skal ikke settes ut fisk fra anlegg med uavklart forøket dødelighet. Med forøket dødelighet i en fiskegruppe (< 0.5 kg) regner en mer enn 0,5 promille /dag/produksjonsenhet. En slik uavklart dødelighet skal varsles Mattilsynet. Fiskehelsetjenesten skal kontaktes og skal gjennomføre helsekontroll av fisken så raskt som mulig

Fisk skal heller ikke settes ut i anlegg med pågående klinisk sykdomsutbrudd dersom det er grunn til å tro at fisken som settes ut vil bli syk og påføres vesentlige unødige påkjenninger.

Det kan ikke settes opp en eksakt øvre grense for hvor stor andel av fisken som kan være mangelfullt smoltifisert ved utsett eller ha sykdommer eller tilstander som betyr at den ikke er klinisk frisk.

Det vurderes for eksempel som klart uakseptabelt dersom mer enn 5% av en utsatt eller flyttet fiskegruppe dør eller utvikler seg til tapere. Gjennomgang av dokumentasjon koblet til helsekontroller og smolttester, samt risikovurderinger knyttet til internkontrollsystemene hos leverandør og mottaker vil da være viktig for å vurdere om partene har opptrådt forsvarlig.  

 

Fant du det du lette etter?