Spørsmål og svar

Er det noen spesielle utfordringer i det nye regelverket for dyrehelse for Norge?

Publisert 03.12.2019     Sist endret 06.12.2019

Dyrehelseforordningen har gitt noen utfordringer for landdyr når det gjelder vandrebirøkt.

Med dagens EØS-avtale har Norge forpliktet seg til å tillate handel med bier over landegrensene på nokså enkle dyrehelsevilkår. Ved å ta dyrehelseforordningen inn i avtalen, forplikter Norge seg til å tillate all flytting av bier over landegrensene på de samme enkle vilkårene, ikke bare handel. Det inkluderer såkalt vandrebirøkt, som i dag er forbudt etter nasjonalt regelverk. Vandrebirøkt går ut på at birøkterne flytter bikubene sine til områder med viktige trekkplanter eller landbruksvekster som trenger pollinering av insekter. Bekymringen er at dette kan føre til mer innførsel av bier fra land som har dårligere helsestatus på bier enn Norge. Det kan svekke nærings-/ressurs-grunnlaget for norske birøktere og føre til større risiko for innførsel av bisykdommer som sjelden forekommer her i landet, f.eks. åpen yngelråte, som Norge har brukt relativt store ressurser på å bekjempe. Det kan også føre til større risiko for spredning av plantesykdommen pærebrann, som kan overføres med bier. 

Når det gjelder akvatiske dyr, har Norge allerede i dag utfordringer knyttet til handel med levende laks. Det er fordi vi har utbrudd av sykdommen infeksiøs lakseanemi (ILA). ILA finnes ikke i andre land i EU og EØS. Norge har imidlertid områder, soner eller segmenter, som er anerkjent som fri for ILA av Eftas overvåkningsorgan (ESA).  Akvakulturanlegg som ligger i disse frisonene kan sende levende rogn og smolt til anlegg i EU/EØS. Denne muligheten vil fortsette med det nye regelverket.                                    

Etter dagens regelverk er ILA kategorisert som en ikke-eksotisk sykdom i EU, og underlagt obligatoriske minimumskrav om bekjempelse. Etter dyrehelseforordningen er ILA en C- sykdom, og det er opp til landet om sykdommen skal bekjempes. Det kan enten skje ved at man søker om et utryddelsesprogram for hele Norge, da må søknaden sendes til ESA/Kommisjonen. Hvis man søker for mindre en 75% av landet og i områder som ikke grenser mot andre land, og for soner og segmenter, da kan landet sende en selverklæring som etter en høring på 60 dager kan få endelig godkjenning.

For områder utenfor områder med fri status, kan myndighetene søke om at landet underlegger seg et overvåkningsprogram. Det er virksomhetene som i de aktuelle «ikke fri «områdene som velger å gjennomføre overvåkningsprogrammet. Fordelen med programmet er at området kan beskytte seg mot listeførte C-sykdommer fra såkalte infiserte områder.

Nærmere og detaljerte regler om slike programmer, beskrives i dyrehelseforordningen Del II, og ytterligere regelverk fastsatt i kommisjonsforordninger.

Det er i Mattilsynet igangsatt et prosjekt som skal utrede hvordan ILA, bør bekjempes i Norge.

Fant du det du lette etter?