Fremmedstoffer i fôr

Publisert 15.01.2013     Sist endret 01.07.2014

Fôr skal ikke omsettes eller gis til dyr dersom det ikke er trygt eller det har en direkte skadelig innvirkning på miljøet eller på dyrs velferd. Dette gjelder for alle dyr og er ikke begrenset til dyr som er bestemt til næringsmiddelproduksjon.

 Fôr er ikke trygt dersom det:

  • har skadelig virkning på dyrs helse,
  • gjør næringsmidler fra et dyr bestemt til matproduksjon utrygge å spise.

Det er forskjellige stoff som forekommer i fôr i konsentrasjoner som gjør fôret utrygt eller kan ha skadelig innvirkning på miljøet eller dyrs velferd . Slike stoff er omtalt på forskjellige steder i regelverket. Regelverket har gruppert stoffene som følger:

  • Mikrobiologiske forurensninger. For fôrmidler av animalsk opprinnelse vil bestemmelser om mikrobiologiske forurensninger i forskrift om animalske biprodukter gjelde. Videre foreligger det krav som er rettet mot driftsansvarlige for å redusere risiko for salmonella i forskrift om fôrvarer. Her foreligger det også regelverket knyttet til salmonella i fôr.
  • Rester av plantevernmidler. Plantevernmidler er stoffer som benyttes for behandling av plantesykdommer, insekter eller ugress og hvor grenseverdiene delvis avspeiler en helsemessig vurdering og delvis det nivået som vil gjenfinnes i avlingen, forutsatt at plantevernmidlene er brukt slik de er godkjent. Grenseverdiene er fastsatt for de plantevernmidler som brukes i dag og er gjennomført i forskrift om rester av plantevernmidler i næringsmidler og fôrvarer. Det er bare fastsatt grenseverdier for næringsmidler som også benyttes som fôr, og disse grenseverdiene er gitt på frisk vekt i motsetning til grenseverdiene for uønskede stoffer (bl.a. gamle pesticider) som er gitt for en vare med 12% vann. 
  • Rester av legemidler. Dette er bare aktuelt for fôrmidler som har sitt opphav i animalske biprodukter fra oppdrettede dyr og fisk. Generelt vil biprodukter fra dyr som er slaktet for humant konsum være kategori 3 materiale. Og i henhold til biproduktforordningens bestemmelser om kategorisering av materiale vil materiale av kategori 3 kunne benyttes som fôr til matproduserende dyr. Det forutsettes at materialet er bearbeidet i henhold til kravene i biproduktregelverket. Regelverket om restmengder har bestemmelser om hvilke farmakologiske preparater som tillates brukt sammen med MRL-verdi der det er aktuelt og bestemmelser om hvilke preparater som er forbudt. (Forskrift 30. mai 2012 nr 512 om grenseverdier for legemiddelrester i næringsmidler fra dyr).  Men legemiddellovgivningen tillater bruk av andre farmakologisk aktive komponenter (Veterinærkatalogen), men da er det også krav om tilbakeholdelsestid, og overholdelse av denne vil sikre at det ikke er rester av stoffet i næringsmiddel eller biprodukt. Enhver påvisning av et faramakologisk aktivt stoff i materialet som ikke er på listen vil bety at materialet ikke kan benyttes til humant konsum. Det vil dermed heller ikke bli kategori 3 materiale og kan ikke benyttes til fôr til matproduserende dyr. Forbudte stoffer er det ikke tillatt å benytte overhodet, uavhengig av om det påvises rester i produktene eller ikke. Dersom det har vært brukt forbudte stoffer, blir biproduktene kategori 1 materiale.
  • Uønskede stoffer fins i forskrift om fôrvarer og omfatter Uorganiske kontaminanter og nitrogenholdige forbindelser (nitritt og melamin)
  • Av uorganiske kontaminanter er det fastsatt øvre grenseverdier for arsen, bly, fluor, kvikksølv og kadmium. Grenseverdiene er fastsatt i forskrift om fôrvarer Vedlegg 1 A.  Øvre grenseverdi varierer mellom ulike fôrmidler og det  kan også være forskjellig grenseverdi i fullfôr til ulike dyreslag. For alle grenseverdiene er det tatt utgangspunkt i at fôrvaren inneholder 12% vann. Fôrvare med høyere innhold av uønskede stoffer enn grenseverdien er det forbudt å omsette og bruke til fôr.  Blyinnhold i et fôrmiddel f.eks soya  må være <10 mg/kg for at varen er tillatt omsatt/brukt til dyrefôr. I en fullfôrblanding er øvre grense for blyinnhold 5 mg/kg.  For de uønskede stoffene som har øvre grenseverdi er det forbudt å fortynne seg ned til et lovlig nivå (fortynningsforbudet). Grenseverdien er oppgitt for grunnstoffet, men det er gjerne kjemiske forbindelser heller enn grunnstoffet som sådan som har gift-virkning.  For arsen er det uorganiske forbindelser som har giftvirkning, men s for kvikksølv er det organiske forbindelser (metylkvikksølv) som er giftig. 

  • Nitrogenholdige forbindelser i fôr Det er fastsatt øvre grenseverdi for to nitrogenholdige uønskede stoffer, nitritt og melamin. Nitritt dannes i naturen vha nitrogenfikserende bakterier og er et mellomtrinn i dannelsen av nitrat som er viktig næring for planter. I animalsk materiale er nitritt naturlig til stede som resultat av nitratmetabolismen.  Nitritt er naturlig til stede i vegetabilier og til en viss grad i animalske produkter og er derfor naturlig til stede i fôr. Ettersom nitritt er giftig ved høyt inntak er det fastsatt øvre grenseverdi i fôrmidler og fullfôrblandinger.   Melamin er en kjemisk forbindelse som inneholder mye nitrogen og ble gjennom en kriminell handling tilsatt proteinkilder for å gi inntrykk av et høyt proteininnhold. Proteininnholdet analyseres ved å måle nitrogeninnhold og multiplisere med en viss faktor avhengig av aminosyresammensetningen. Det viste seg at melamin krystalliserte seg ut i urin, noe som førte til skader i urinkanalene og i ytterste konsekvens dødsfall hos dyr som fikk fôr med melamin. På denne bakgrunnen ble det fastsatt grenseverdi for melamin i fôr.
  • Godkjente fôrtilsetningsstoffer i fôr de ikke er godkjent for som resultat av uunngåelig overføring. Koksidiostatika er godkjente fôrtilsetningsstoff som brukes i fôr til slaktekylling og kalkun for å forebygge sykdommene koksidiose og nekrotiserende enteritt. Sykdommene  skyldes encellede parasitter (koksidier) i tynntarmens slimhinne. I Norge brukes koksidiostatika fra stoffgruppen ionoforer; Narasin til slaktekylling og Monensin til kalkun. I mange virksomheter som produserer fôrblandinger blir fôr med koksidiostatika og fôr uten koksidiostatika podusert på samme produksjonslinje og det må iverksettes tiltak for å hindre at det overføres koksidiostatika  til fôr som ikke skal inneholde slike stoff. I 2011 vedtok EU grenser for hvor mye koksidiostatika som kunne aksepteres i fôrblandinger det ikke var godkjent for som resultat av uunngåelig overføring Grenseverdiene er å finne sammen med uønskede stoffer i fôrvareforskriften. 
  • Organiske kontaminanter Organiske kontaminanter er stoffer bygd opp som et skjelett av karbonatomer som gjerne er ringformet. Stoffene har ofte knyttet til seg kloratomer kalles derfor ofte klorerte hydrokarboner.  Alle de organiske kontaminantene som det er fastsatt øvre grenseverdi for i fôrregelverker er klorerte. Det fins også organiske problem-forbindelser som inneholder brom (bromerte flammehemmere) eller fluor (PFOS). Disse er det foreløpig ikke fastsatt grenseverdier for.
  • Mykotoksiner (soppgifter). Mykotoksiner er giftstoffer produsert av forskjellige muggsopper. De er stoffskifteprodukter (sekundære metabolitter) som ikke er nødvendig for soppens vekst.. Toksinene kan skade forskjellige organsystemer og gi akutte eller mer kroniske effekter. På fôrområdet skilles det mellom lagermuggsopp og feltmuggsopp. Av toksiner fra lagermuggsopp er Aflatoksin B1 den giftigste (kreftfremkallende). Den forekommer i importerte fôrmidler som f.eks. bomullsfrø, jordnøtt, soya mv. I fôrvareforskriften er det satt grenseverdier for AflatoksinB1 i ulike fôrvarer. Okratoksin A kan også dannes av lagersopp. Tiltak ved innhøsting og lagring, slik som tørking, kan forebygge toksinproduksjon. I regelverket er det anbefalte grenseverdier. Fra feltmuggsopp utgjør fusariumtoksinene (Deoskynivalenol (DON), nivalenol, T-2 toksin og HT-2 toksin) den viktigste gruppa under norske forhold. De siste årene har DON vært et problem i havre. Dyrkningstekniske tiltak kan redusere forekomsten. For disse toksinene er det også anbefalte grenseverdier.Soppen Claviceps purpurea, mjøldrøye, i korn produserer alkaloider med høy og akutt toksisitet. Fastsatte grenseverdier er oppgitt i fôrvareforskriften
  • Naturlige plantetoksiner. Plantetoksiner er kjemiske forbindelser som dannes naturlig og lagres i planter. Produksjon av gifter er ofte en forsvarsmekanisme plantene har for å beskytte seg mot omgivelsene. I regelverket er det grenseverdier for blåsyre, fri gossypol, teobromin  flyktig sennepsolje og vinylthiooxazolidon. De viktigste fôrmidlene disse stoffene forekommer i er i henholdsvis linfrø, bomullsfrø, kakao og raps.
  • Skadelige botaniske urenheter. For giftige forbindelser i gruppen alkaloider, glukosider m.fl. som forekommer i planter, er det er det ikke satt grenseverdier for de kjemiske stoffene, det er derimot grenser for innholdet av materiale i fôret fra visse planter. Dette gjelder Datura sp, Crotalaria ssp,  Ricinus communius, Bøk (Fagus silvatica L), Jatopha curcas L, Brassica- arter og frø fra Ambrosia.
  • Klorerte forbindelser med unntak av dioksiner og PCB. Mange av de organiske kontaminantene har vært brukt som plantevernmiddel, insektmiddel el.l. De har lav akutt giftighet, men brytes langsomt ned i naturen og akkumuleres i næringskjeden. Selv om de fleste midlene ikke benyttes lenger, fins de fortsatt i naturen. På grunn av lang nedbrytningstid og at de akkumulerer i næringskjeden, kan de komme opp i nivåer som er skadelige for visse dyregrupper. På grunn av at de er fettløselige, fins de knyttet til fett, og de høyeste konsentrasjonene fins høyt oppe i næringskjeden. I havet er næringskjedene spesielt lange og siden de fleste stoffene ender i havet, vil dyr (fisk) i havet som står høyt i næringskjeden ha særlig høye nivåer. Dette får betydning for fôrmidler av fisk bl.a fiskemel og fiskeoljer som dermed får spesielt høye nivåer.
  • Dioksiner og PCB - Denne gruppen forbindelser grupperes i:

- dioksiner (dioksiner og furaner, i alt 17 forbindelser)

- dioksinlignende PCB (non-ortho og mono-ortho PCB, i alt 12 forbindelser)

- ikke-dioksinlike PCB i alt 6 forbindelser

På grunn av at det er et ønske å redusere eksponeringen for disse stoffene, er det fastsatt grenseverdier på flere steder i fjord/jord til bord-kjeden. Det er også planer om å redusere grenseverdiene etter hvert. Det er forbud mot fortynning når formålet er å komme under grenseverdi. Fôrmidler som overstiger grenseverdien må dermed renses for å kunne brukes.  Det er videre fastsatt tiltaksgrenser. Dersom et fôrmiddel overstiger tiltaksgrensen, skal det iverksettes tiltak for å identifisere årsaken til forurensningen og det skal om mulig settes i verk relevante tiltak for å redusere eller fjerne årsaken.   

Grenseverdiene for dioksiner og dioksinlike PCB er gitt som summen av toksiske ekvivalenter (ngTE/kg).   For de 17 dioksin forbindelsene og de 12 dioksinlike forbindelsene er det fastsatt toksisitetsfaktor (TEF). Konsentrasjonen av hver forbindelse blir bestemt og multiplisert med sin TEF-verdi og gir en verdi i ng TE/kg. Summen av TE-verdiene for alle de 17 + 12 forbindelsene gir resultatet for sum dioksiner og dioksinlike PCB. Dersom konsentrasjonen av en forbindelse er så lav at den ikke kan bestemmes, settes verdien lik den laveste konsentrasjonen metoden kan påvise. Dette kalles for «upperbound».

TEF verdiene ble revurdert i 2005 og nye TEF-verdier ble etablert. TEF2005 ble tatt inn i regelverket fra 2012 og samtidig ble grenseverdiene redusert. Resultater med TEF2005 og resultater med TEF1998 er ikke sammenlignbare. 

 

Lenker til regelverk:

Forskrift om fôrvarer

Forskrift om rester av plantevernmidler i næringsmidler og fôrvarer (Plantevernmiddelrestforskriften) 

Forskrift om animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum

 

Fant du det du lette etter?